Salve Staubo Sambandssjefen for  

Milorg´s sentralledelse fra januar 1943 til 15. juni 1945

  Av John Peder Staubo © 

Tilbake til:[Medlemssidene

FORORD

Siden denne rapporten ble lagt ut på nettet i september, har det kommet flere tilbakemeldinger. Dette sammen med annen ny informasjon, har ført til betydelig omarbeidning av denne teksten.
27. november 2002

Det var flere organisasjoner som opererte i Norge under krigen. Fire av de viktigste er nevnt nedenfor. Av sikkerhetsgrunner var det vanntette skott mellom de forskjellige organisasjonene. Av og til ble denne viktige reglen brutt. Haugland for eksempel var i S.O.E. (Norisen) hele tiden, noen ganger arbeidet han også i Milorg´s sentralledelse. 

Far laget et lite antall kopier av sin krigsrapport, deriblant tre med tradisjonell hard innbinding, til sine tre barnebarn. Jeg har fått originalteksten skrevet inn på data, og gjennom flere korrekturlesninger har jeg vært pinlig nøye med å få teksten så nær originalen som mulig. Eventuelle avvik er helt og holdent mitt ansvar. For å gjøre fars krigsrapport lettere å finne fram i, har jeg laget en fyldig indeks. Videre har jeg tilført flere fotos, originalt var det ingen. Jeg vil også nevne at Bror With,  Milorg´s  våpensjef, var min onkel på morssiden, og at jeg vokste opp sammen med ham fra jeg var 6 til jeg var 21 år gammel i Jarlsborgveien 1. 

Salve Staubo stilte seg kritisk til en av sine sjefer i Milorg, Ole Borge. Til dette bør det tilføyes at far daterte sin krigsrapport 1977 s.69. Han var da 77 år gammel. Som jeg husker ham fra den gang var han frisk og rask,  også mentalt. Det er også et faktum at far brukte Ole Borge som sin advokat gjennom flere år etter frigjøringen. Følgelig kan jeg si med høy grad av sikkerhet at "konflikten" mellom Salve Staubo og Hr. Adv. Ole Borge oppsto mange år etter krigen og har ikke historisk interesse.

I følge brev av 19. august 1985 fra Salve Staubo til Hr. Adv. Knut Tvedt reiste Ole Borge til Sverige i januar 1945. Sin familie hadde Ole Borge sendt i forveien. Han reiste om Tønsberg med skøyte derfra til Sverige. Denne ruten ble sett på som sikker. "Men denne gangen gikk det på nære nippet galt" skriver far.

Dette må være den samme flukten som Wilhelm Münter Rolfsen beskriver i boken "Usynlige veier"  blad av edderkoppens og flyktningseksportens saga. (Jacob Dybwads Forlag 1946) i kapitlet "Nøtterødruten" s. 293- 297. omtales Ole Borge som Anton og Stor O. Wilhelm Münter Rolfsen skriver "efter tre års enerverende slit skulde han nu dra til Sverige for godt". Store O er den tittelen Ole Borge har i Salve Staubo´s krigsrapport. Flyktningene overnattet på en skole på Nøtterø. En tysk patrulje arresterte halv to om morgenen lederen for flyktninge transporten rett utenfor skolen. Flyktningene greide å rømme med nød og neppe. I følge Wilhelm Münter Rolfsen skjedde flukten i slutten av mars 1945 og ikke i januar slik far skriver.

 Far har skrevet en del om forholdet mellom Salve Staubo, Lindgaard og Haugland . Jeg har forsøkt å belyse dette ved å lese andre historiske kilder, også dokumenter forfattet av Knut Haugland. De er vedlagt fars rapport.  Til tross for denne fyldige dokumentasjonen vil jeg likevel hevde at sambandets hele og fulle historie ikke er skrevet. 

Våren 1945 var det et fullt utrustet moderne sambandsnett i Europa med øvet og kamptrenet  personell. Den politiske situasjonen var slik at det ikke var ønskelig å demontere eller eksponere dette sambandsnettet. Denne politiske situasjonen eksisterte fram til Gorbatsjov. Egentlig burde sambandets historie vært skrevet mens aktørene fremdeles var der etter Berlin murens fall. Nå er en historieforsker  henvist til primærkildematerialet, slik som denne "Rapport fra Milorg´s sentralledelses sambandssjef".

Jeg vil rette en takk til de som har hjulpet meg med denne rapporten. Spesielt vil jeg nevne Torbjørn Ødegaard, Kystforlaget i Fredrikstad, som har overført rapporten fra gamle stensiler til dataformat. Arne Egner som har ført mine kommentarer i pennen med tilhørende rettelser og veiledning. Trond Johannessen, NFF's Web-ansvarlig, takkes for å ha overført det hele til bruk på Internett.

Bakgrunn og innledning

Sentralledelsens (SL) første sambandssjef var Rolf T. Palmstrøm. Han ble avløst av Jacob Sømme etter at Palmstrøm måtte flykte. Salve Staubo overtok som SLs sambandssjef etter at Sømme ble arrestert 30. oktober 1942 (Se S.S.'s krigsrapport, s. 45) og senere skutt (se "Norges krig 1940-45, bind III, 1950, s. 616 i kapitlet om Hjemmestyrkene, skrevet av statssekretær Helge Sivertsen og nekrolog om Salve Staubo i Aftenposten 2. februar 1989 av Milorg-sjef, senere forsvarsminister, statsråd Jens Chr. Hauge.) Jens Chr. Hauge var også medlem av Rådet - Milorg's øverste organ - fra høsten 1943 til frigjøringen. Normalt var det fire medlemmer i Rådet (se "Norges krig" bind III, side 614).

Salve Staubo var SLs sambandssjef fra januar 1943 til 15. juni 1945.

Sambandsledelsens oppgaver er beskrevet på side 13, organisasjonen beskrives på side 22-23. Rolf Lindgaard var utdannet radiomann og telegrafist før krigen (s. 31), og hans fagkunnskap gjorde det mulig å lage et forslag til organisering av det indre sambandet, som Forsvarets Overkommando i London godkjente sommeren 1944. (Om Lindgaards rapport, se s. 23). Han ble arrestert 13. oktober 1944, (se s. 27).

Salve Staubo ble diplomingeniør i jernets metallurgi, med beste karakter fra Høyskolen i Aachen i mai 1924, 24 år gammel. Etter dette var han ett år i England, på skipsmeglerkontor og i bank. Etter dette som støperisjef i et metallstøperi i "Cincinati", USA. i trekvart år. Så til Chicago som støperiinspektør ved et stålstøperi. Han returnerte til Norge i desember 1928. Salve Staubo hadde etter fullført diplomingeniøreksamen i det vesentlige bekledd administrative stillinger. I 1930 startet han Salve Staubo A/S som et importfirma. I 1932 begynte produksjon av radioapparater, Høvding Radio. Denne radioproduksjonen varte til 1952 da Høvding Radio opphørte. Salve Staubo gikk inn i Milorg.'s sambandsledelse i september 1941. Planleggingen av transportable sendere/mottakere begynte under Palmstrøm (s. 45). Arne Hannevold ved Høvding Radiofabrikk konstruerte settet. Det første var ferdig i mars 1943 (s. 45), omtrent en måned senere ble det prøvet med hell på London (s. 46).

Salve Staubo ble vervet til Milorg. den 15. september 1941 (s. 44) og fikk umiddelbart i oppdrag å levere 100 reisemottakere, senere kalt "Lisbet" av Rolf Palmstrøm (s. 4). Disse mottakere ble levert til Bjørn Rørholt. Han utgav i 1990 boken "Usynlige soldater" om SIS - Secret Intelligence Service i Norge. Salve Staubo gjorde som SL´s sambandssjef en del "viseguttarbeid" og en del fabrikasjonsarbeid. Hans styrke, og langt viktigste bidrag var imidlertid organiseringen av sambandet. 16 timers arbeidsdag over lang tid var fullt mulig for ham. Fra han gikk inn i Milorg. den 15. september 1941 til 15. juni 1945 var det ikke mye tid til ferie. Han var ikke utenfor Norge fra okkupasjonen til frigjøringen. Sin betydelige intellektuelle kapasitet, (artium 17 år gammel og diplomingeniør 24 år gammel), brukte han i Milorg.'s tjeneste. Salve Staubo ble ikke dimittert før 15. juni 1945 og var således med som sambandssjef i den svært kritiske tiden for landet, da det tyske maktapparatet opphørte 8. mai, og det norske demokratiske overtok et par uker senere. Jens Chr. Hauge har dekket dette korte, men svært viktige kapittel av Norges historie utførlig i "Norges krig", bind III, s. 711-824, og i boken "Frigjøringen" publisert første gang i 1970 med flere senere opplag.

Kronprins Olav kom til Oslo den 13. mai, regjeringen kom til Oslo med M/S "Andes" den 31. mai, og kongen i følge med Kronprinsens familie kom til Oslo den 7. juni. Ifølge professor i historie Magne Skodvin (kronikk i Aftenposten, 27. april 2002) kapitulerte kun de styrkene som ble igjen i Norge. Resten fulgte Kongen og Regjeringen til England den 7. juni uten kapitulasjon. Milorg. stod under Forsvarets Overkommando og Regjeringen. Sambandet internt i Norge, det indre sambandet og sambandet Norge og England sorterte i sin helhet under FO i London. Milorg's sentralledelses sambandssjefsstilling kunne organisasjonen ikke vært foruten. Det samme gjaldt sambandsmateriellet, enten det var norsk eller utenlandsprodusert. De ca. 800 norskproduserte Sten Guns derimot kunne Milorg. ha klart seg uten, om det hadde kommet til det. Etter frigjøringen ble alt sambandsmateriellet Milorg. hadde, overført til Forsvaret og anvendt inntil det ble umoderne flere år senere.

ZERO

Salve Staubo var med i etterretningsorganisasjonen "ZERO" og mottok zeronålen i sort farge og diplom i april 1947. Nålen finnes også med hvit farge i, hva fargen indikerer vet jeg ikke. I boken "XU - Den ukjente historie 1940-45" av Einar og Svein Sæter, (s. 14), står det at "Zero" var en paraplyorganisasjon dannet høsten 1943. Den omfattet gruppene Atlas i Østfold, Frøya og Brandy (Øverland, EV 13) i Oslo og Pan i Trondheim. Ellers drev alle større motstandsgrupper etterretning som en del av sikringsarbeidet. I noen tilfelle vokste dette til også å omfatte militær etterretning, slik som for Milorg.'s EV 13 (senere kalt Øverland og Brandy). Mot slutten av krigen sorterte de aller fleste viktige norske gruppene under Forsvarets Overkommandos etterretningskontor i Stockholm, M12. Alle de nevnte gruppene hadde i hovedsak samband med London via M12. I "Krigen i Norge", bind VI, (s. 89), står det: "En annen og meget allsidig gruppering gikk under navnet Zero. Den omfattet også flyktningtrafikk. Denne organisasjonen ble drevet av personer som Petter Munthe-Kaas, Morits Skaugen og Sverre Sunde. De hadde kontakt med XU, men fra XUs side var forbindelsen preget av en viss skepsis. Zeros litt utålmodige arbeidsmåte førte også til at mange av de sentrale personer innen gruppen kom i faresonen og måtte eksporteres til Sverige. På s. 72 står det at Erik Myhre var sjef i Zero, det er også han som har undertegnet Zero-diplomet til Salve Staubo. I Ragnar Ulsteins bok "Etterretningstjenesten i Norge 1940-45, bind II, kap. 14, (s. 298-303), står det blant annet: "Zero var en fortsettelse av 100-gruppen som det gikk galt med våren 1943. Denne hadde virket et knapt års tid, med basis i Oslo, og med forgreninger rundt om på Østlandet. Hovedoppgavene var etterretning og sikringstjeneste og flyktninghjelp når det trengtes. Det ble også mottatt mengder av illegalt materiale som kom sjøveien fra Sverige. Etter hvert ble dette en hovedoppgave, det dreide seg om store kolli trykksaker, våpen, fotoutstyr samt en god del penger, som gikk videre til Oslo. Etterretningene gikk til Zeros sentral i Oslo og derfra over kurerruter til Sverige. Det er ikke mye skrevet om Zero i litteraturen. Jeg vet ikke hva far gjorde i Zero. Han fortalte aldri noe til meg om det.

Deler til Sten Gun

Bror With ("Granat-Larsen") ble vervet til Milorg. høsten 1942 (se s. 54). Hans illegale produksjon av Sten Guns er velkjent. Det er imidlertid mindre kjent at det velutstyrte mekaniske verkstedet til Høvding Radio kom til å produsere flere av de farligste delene - de som det var vanskelig eller umulig å kamuflere: selve låskassen, som våpnet var bygget opp rundt, avtrekkeren og ekstraktoren (sperrehake til automatgrammofon, s. 55-57). "Løpet ble kamuflert som mellomaksel i en girkasse," fortalte Bror With meg. De ble laget på Myrens Mekaniske Verksted, senere Westad Armaturfabrikk ("Våpen", Erik Braaten, november 1952, s. 285).

Verkstedet som laget delen, tvilte, så Bror With laget en tegning av en girkasse, hvor målene til løpet passet. Etter frigjøringen sa verksmesteren beundrende til han: "Jaggu lurte du oss."

Kjølekappen, som tjente som håndtak, var "kamuflert" på maskintegningen, ved å gjøre tegningen av delen 10 ganger større enn den ferdige delen (jeg har selv sett tegningen, skala 10:1 var ikke skrevet på tegningen). Bror With flyktet til Sverige helt i slutten av 1944. Og Oddvar og Steen overtok etter ham fra januar 1945 til frigjøringen. 

Blant fotoene i bildeseksjonen er det flere som viser forskjellen mellom norskproduserte og engelske Stengun. Bare circa 20 norske er kjent nå høsten 2002. Jeg håper at flere vil bli funnet og tatt vare på. Disse våpen er jo i høy grad en del av vår forsvar historie. 

Etter frigjøringen i 1945 laget Bror With en spesiell nål i sølv og emalje til de medarbeiderne som hadde kjennskap til hva delen skulle brukes til. De fleste hadde ingen anelse om dette. Navnene på de som ble tildelt nålen, er gravert på baksiden av den. (Se foto og brev fra Salve Staubo til Anders Buraas, NRK 13.08.1985).

Rolf Lindegaard -Knut Haugland - DIS

Knut Haugland kan ikke ha arbeidet alene med signalplanene. Der må det nødvendigvis ha vært et tett samarbeid mellom han og britene. Det var de som eventuelt skulle lede en invasjon av Norge.

Knut Haugland arbeidet på Høvding Radiofabrikk som praktikant i 9 måneder fra desember 1940 til sommeren 1941 (s.78), følgelig kjente han og Salve Staubo hverandre igjen på maskemøtet i Prinsessealléen 4 i mai 1943 (s. 20 og 78). Haugland reiste til Sverige/London i august 1943 (s. 79) og fikk med seg bestillingsliste over radiodeler (s. 21). Han returnerte til Norge den 18.11.1943 (s. 21 og s. 358 i boken om Kompani Linge, bind II). Haugland betjente en "Olga" radiostasjon på Kvinneklinikken i Oslo for SL. (s. 80). Haugland skriver i brev av 25/1 1948 (s.78): Da jeg fikk installert meg på kvinneklinikken tok jeg et av settene (en Olga) i bruk. Ved rekonstruksjonsfoto av stasjonen på kvinneklinikken tatt 5. mai 1945 ble det brukt et Berit 3 MK II sett. Den ble peilet inn av tyskerne, og "Primus" Knut Haugland skjøt seg ut. (Kompani Linge, bind II, s. 364). Han reiste til Sverige/England i slutten av mars 1944, sammen med Gunnar Sønsteby (se Kompani Linge, bind II, s. 368) og returnerte til Norge etter frigjøringen. Ref. avisartikkel: "Påsken 1945 er den tyngste jeg har opplevd" (s. 75). Frem til tungtvannsaksjonens slutt (sprengningen av høykonsentrasjonsanlegget fant sted natt til 28. februar 1943) var han helt opptatt med den. Fra maskemøtet i Prinsessealleen  mai 1943 til august 1943 var han 3-4 måneder i Norge, og fra 18. november 1943 til slutten av mars 1944, var han 4 måneder i Norge. Disse korte oppholdene ga Haugland en begrenset mulighet til å ha hatt særlig innflytelse på sambandsledelsen. (se s. 75).

 At Haugland imidlertid ervervet seg førstehånds kjennskap til SL's trådløse samband, er helt klart, og denne kunnskapen var svært viktig for Forsvarets Overkommando i London å ha det siste krigsåret. I tillegg gjorde det det lettere for Haugland/FO/britene å introdusere ny teknologi og nye signalplaner, silkeduk og krystaller, til sambandets sentralledelse og stasjonene i distriktene. Disse begynte å komme til Norge høsten 1944 (s. 32), og alt var på plass etter at slippet med radiodeler kom i begynnelsen av mars 1945 og var ferdig distribuert til distriktene i slutten av mars 1945. Det er imidlertid ingenting som indikerer at Lindgaards plan for det indre og ytre samband ble fraveket (s. 75). Hans plan godkjent av London sommeren 1944 (s. 24) stod således uforandret til krigens slutt. Det må nødvendigvis ha vært et nært samarbeid mellom FO, Haugland og engelskmennene. De skulle jo eventuelt invadere Norge. Jeg vet hittil imidlertid ingenting om dette samarbeidet. Med hensyn til trådsambandet i Norge så visste neppe Haugland noe om det (se s. 14-15, 21-22 og 74-75). Far sier i klartekst i sin rapport fra sambandssjefen, og særlig i kapittelet Sverre Kjelstadlid (s. 74), at det var Lindgaard som laget organisasjonsplanen for det indre sambandet (DIS) og ikke Haugland. Det er imidlertid mulig at fremtidig forskning i arkivene til engelskmennene og Forsvarets Overkommando for det aktuelle tidsrommet, sommeren 1944 til frigjøringen, vil belyse forholdet ytterligere. Lindegaards plan for det indre sambandet ble godkjent av Forsvarets Overkommando i London sommeren 1944 (s. 23 og 30), lenge etter at Haugland hadde flyktet ut av Norge. Det er imidlertid mulig å anta at Lindgaards organisasjonsplan, som følge av utviklingen av nye koder i løpet av krigens siste 9 til 10 måneder, ble fraveket sterkt, kanskje helt forkastet. Og at Haugland sannsynligvis i samarbeid med britiske kodespesialister var med på dette. Bare fremtidig forskning kan bekrefte eller avkrefte en slik antagelse. Det er forøvrig undertegnedes inntrykk at diskusjonene om hvem som gjorde hva kom etter frigjøringen, og at samarbeidet og samholdet under krigen var meget bra.

Tillit

Wehrmacht var i stand til å hurtig nøytralisere norsk forsvarsevne fordi tyskerne hadde detaljert kjennskap til norske offiserer ervervet før invasjonen. Milorg´s ledelse kunne derfor bare bygges opp av sivile. Denne oppbygningen måtte skje på en slik måte at de allierte fikk tillit til Milorg. Denne tillit var en forutsetning  for at militær utrustning kunne bli sendt til det okkuperte Norge. Som kjent var det 40.000 trente og bevæpnede  nordmenn i Milorg våren 1945. Fabrikasjon av ca. 800 stenguns, 72 sender og mottagersett og 400 Lisbeth mottagere, alt sammen produsert i Milorgs regi i Oslo, må ha vært medvirkende til å gi Milorg tillit hos de allierte.

Samarbeid

Samarbeidet mellom aktørene i organisasjonen Milorg var svært god under krigen. Flere år etter at krigen var slutt oppsto det begrenset grad diskusjon og uenighet aktørene seg imellom om hvem som hadde gjort hva. Siden dette oppsto lenge etter krigens slutt har det ikke historisk interesse. Denne  uenigheten har bare i beskjeden grad hindret historieforskningen og bør følgelig ikke vektlegges.

Radiokomponenter

Knut Haugland fortalte meg at pga. komponent mangel i UK bestilte det Britiske forsvarsdepartementet radiodeler fra USA. Forsendelsen var stor, og ble sendt med skip. Det ble senket. Bestillingen ble gjentatt, også dette skipet ble senket. Komponentmangelen var nå prekær. Den rettes seg ikke før ettervinteren 1945. Det var selvfølgelig svært riktig at tyskerne ikke fikk vite om disse forhold.

SALVE STAUBO´S KRIGSOPPGJØR

Salve Staubo ble etter frigjøringen etterforsket fra Oslo Politikammer, kriminalavdelingen, for landssvik. Årsaken var en artikkel i Fritt Land, (se s. 70), 29  august 1944, dementert i samme avis 6 november 1945. Det ble også satt inn et dementi i Aftenposten (s. 70). Det er på det rene at det så lenge krigen varte, var det en stor fordel at far ble sett på som stripete, og at bedriften Høvding Radio gjorde arbeid for okkupasjonsmakten. Transport av beslaglagte radiomottagere ga firmabilen helt lovlig tillatelse til å kjøre rundt i Oslo´s gater. Denne situasjon ble benyttet til å skjule illegal transport. Denne legale situasjonen Høvding Radiofabrikk og Salve Staubo befant seg i under krigen, reduserte muligheten for razzia betydelig. En razzia ville vært en katastrofe for Sten Gun-produksjonen og enda verre for produksjonen av illegalt sambandsmateriell. En slik ulykke ville ha påført SL´s samband meget betydelig skade.

Etter frigjøringen skulle Høvding Radiofabrikk lage og levere radioer og var avhengige av kapital - kassen var bunnskrapet - og et godt renommé. Artikkelen i Fritt Land med påfølgende utilstrekkelig dementi hjalp ikke nok på renommeet. Politiavhør av far stjal mye av hans tid, tid som skulle ha vært anvendt til gjenoppbygging av bedriften. Etterforskningen var ikke avsluttet før 14.02 1948. Dette, sammen med de utilstrekkelige dementiene og tregheten i forbindelse med tilbakebetaling av kroner 200.000, som far hadde lånt Milorg - kvittering av 29.10 1945 - gjorde far noe bitter. Han sa til meg: "Hadde jeg blitt drept, hadde min kone og sønn ikke fått tilbake pengene av Staten." Han tilføyde: "Sannsynligheten for at jeg skulle ha falt, var jo stor." Bitterheten om disse tingene satt i far til han døde. I sum var han imidlertid slett ikke noen bitter mann de siste årene han levde. Med henvisning til erklæringen av 12. september 1945, signert Ole Borge, Ole Arntzen og Jens Chr. Hauge, er det berettiget å spørre hvorfor politietterforskningen ikke sluttet der og da. 

Salve Staubo forsøkte å få dekket de økonomiske utlegg han hadde hatt i rettssaken mot Kriminalavdelingen for landssvik, dvs. Staten. Han ble tilkjent kr. 1.000, en klart symbolsk sum, 04.02 1949, se vedlegg. Summert opp: fem år pluss to år pluss ett år. I alt 8 år med krangel som far overlevde - jeg synes han klarte det med glans. 

 Desember 2002

John Peder Staubo

Indeks til sambandssjefens rapport

© Norsk Forlishistorisk Forening