Tilbake til [John Peder´s start side]
© John Peder Staubo
Sambandssjefen
for
Milorg`s
sentralledelsen fra
januar 1943 til 15 juni 1945
Av Salve Staubo.
Den 1. september 1939 overfalt Hitler Polen, og den 2. verdenskrig var et faktum. Den 30. november s.å. overfalt Russland Finland. Den finske vinterkrig var begynt, og den kom til å vare helt til 14. mars 1940. Nervøsiteten i Norge var stor før utbruddet av Vinterkrigen, men etter Russlands overfall på Finland ble nervøsiteten her i landet påtakelig større enn før. Krigsutbruddet hadde medført nødvendige tiltak for å verne vår nøytralitet, men noe ekstraordinært ble ikke foretatt. En unntakelse var Oslo politikammer som, under ledelse av politimester Welhaven, gjennom pressen oppfordret menn over 35 år til å melde seg til «Det frivillige luftvern».
Jeg gikk den gang i mitt firtiende år og var en av de mange som meldte seg til denne frivillige tjeneste. Vi gjennomgikk forskjellige kurser og fikk deretter tilpasset gassmaske og stålhjelm. Etter endt kursdeltakelse ble disse effekter oppbevart på Grønland politistasjon under hver enkelts navn og nummer.
I januar 1940 fikk vi oversendt tjenestekort. Ifølge dette skulle vi ved innkallelse møte på Grønland politistasjon, men ved flyalarm skulle vi møte direkte på alarmplassen som for mitt vedkommende ble oppgitt til Fr. Nansensplass nr. 4. Det ble oppgitt at det var forbundet med straffeansvar ikke å møte.
Under flyalarmen den 9. april møtte jeg på alarmplassen og etter hvert møtte hele avdelingen fulltallig, men ingen representant for myndighetene. Vi ringte derfor til Grønland politistasjon og fikk ordre om å komme dit. Her fikk vi utlevert våre effekter gassmasker og stålhjelm. Det ble så gitt ordre fra vinduet i 1. etg. om at vi skulle levere tilbake effektene og at hver enkelt skulle begi seg til sine mobiliseringsplasser. Så langt kom det ikke. Umiddelbart etter kom det kontraordre og vi beholdt våre stålhjelmer og gassmasker. Vi marsjerte deretter til Møllergt. 19. Her fikk vi utlevert grønne armbind påtrykt i gult «Hjelpepoliti». Etter et lengere opphold på nr. 19 marsjerte min avdeling tilbake til Fr. Nansensplass nr. 4. Her ble vi inndelt i vakter og sendt ut på patruljeringstjeneste i gatene omkring alarmplassen.
Tyske fly strøk lavt over Rådhuset, og det ble skutt på dem med maskingeværer fra Rådhustårnet, dessverre uten hell. Det var ikke tvil om at det hersket krigstilstand.
Panikkdagen den 10. april skulle jeg på vakt kl. 12. Før jeg gikk ut på gaten, inspiserte jeg tilfluktsrommet som var overfyllt av en nervøs menneskemasse. Jeg patruljerte i retning mot undergrunnsbanen da plutselig publikum veltet ut fra undergrunnen i vill panikk. De kapret hva de kunne av biler og lastebiler, og på utrolig kort tid var undergrunnen tom for folk. Det het seg at engelske krigsskip var på vei opp fjorden og at man kunne vente bombing av byen når som helst. En stor lastebil som var parkert midt i Roald Amundsensgt. hadde lasteplanet overfyllt av en nervøs menneskemasse. Jeg fremholdt det meningsløse i det rykte som verserte og beordret folkene ned fra lasteplanet i det jeg var engstelig for at de kunne skades under kjøring, så overfyllt som lasteplanet var. Jeg fortsatte deretter patruljeringen. Da jeg snudde meg umiddelbart etterpå, så jeg lastebilen kjøre med like mange folk på lasteplanet som det hadde vært før. Det viste seg at tilfluktsrommet i Fr. Nansensplass nr. 4 også var tomt. Jeg hadde inntrykk av at ryktet om bombardering av byen måte være gått ut samtidig i de to tilfluktsrom og antakelig over hele byen for øvrig.
Da jeg kom hjem etter endt vakttjeneste, lå det beskjed fra min bror Helmer om at han hadde evakuert med hele sin familie til sin hytte på Einavann. Han ba meg å ta meg av vår gamle far son den gang var 78 år gammel. Jeg skulle på vakt neste morgen kl. 7, men hjalp min far med å pakke og kjørte ham og hans husholderske ut av byen, antakeligvis ved 9-tiden om aftenen. Det var intet påfallende ved trafikken på landeveien. Jeg kjørte til Einavann over Brandu/Høykorset.
Etter noen få timers hvil kjørte jeg tilbake til Oslo kl. 4.30 neste morgen. Det var overhodet ingen trafikk på veien før jeg kom i nærheten av Bjerkebanen, hvor en liten avdeling norske soldater under ledelse av en kaptein som jeg kjente, oppholdt seg ved siden av veien. De var antakelig tatt til fange.
Flere av mine nærmeste forlot byen i de nærmeste dager for å slutte seg til de norske styrker, og jeg følte sterk trang til å gjøre det samme. Men jeg hadde i friskt minne tjenestekortets beskjed om at det var straffbart ikke å møte opp, og dessuten husket jeg det som hadde skjedd på Grønland politistasjon, nemlig at vi hadde fått ordre om ikke å begi oss til våre mobiliseringsplasser. Jeg var i tvil og samrådet meg derfor med min svoger, redaktør Fredrik Ramm. Jeg viste ham tjenestekortet og fortalte ham om begivenhetene på Grønland politistasjon den 9. april. Jeg minnet ham også om at våre to svogere, Egil og Bror With, begge var reist ut av byen for å slutte seg til de norske styrker. Han sa: "Situasjonen er jo en helt annen for dig .Du er allerede mobilisert, og det er klart at du plikter å bli hvor du er."
Tjenesten i hjelpepolitiet var til dels meget ubehagelig. Publikum hadde aldri sett disse armbindene før, og de er rimelig at mange tok oss for Quislingmedløpere. Vi var utsatt for både hatefulle og foraktelige blikk. Vi var underkastet streng disiplin, og tjenesten krevet fullt ut sin mann. Jeg tjenestegjorde i hjelpepolitiet inntil vi fikk høre at vi skulle erstattes med arbeidsløse. Jeg søkte da avskjed, hvilket ble innvilget.
I ekstrautgaven av Aftenposten for 9. mai 1940 heter der under overskriften «Hjelpepolitiets og vaktenes lønn»: Administrasjonsrådet har bestemt at
ekstraordinære hjelpepolitimannskaper, vaktmannskaper og mannskaper i det sivile luftvern i de besatte områder, inntil videre skal lønnes etter følgende regler:
Mannskaper som er forsørgere, får 175 kr. pr. mnd. og ikke-forsørgere 125 kr. pr. mnd.
Dette gir et godt bilde av leveomkostningene i 1940. Jeg for min del har hverken fått lønn eller takk for min innsats i hjelpepolitiet.
Den 25. februar 1941 sto flg. artikkel i Nationen: 10 nordmenn dømt til døden.
Den tyske rikskrigsrett i Bergen har etter inngående rettsforhandlinger som har vart i 3 uker, i går dømt flg. norske statsborgere til døden: Jacobsen, Hellesen, Børseth, Rasmussen, Hjelmesvik, Brommeland, Oftedahl, Gjerstad, Karlsen og Lund. Jacobsen reiste i mai 1940 til England hvor han ble utdannet av den hemmelige britiske tjeneste. I begynnelse av juni 1940 vendte han tilbake til Norge med hemmelige sendere...
Denne nyhet gjorde et sterkt inntrykk. En av de dødsdømte, Sigmund Brommeland, var sammen med sin bror Karl (stortingsrepresentanten), innehaver av firmaet Brødr. Brommeland i Haugesund, som var et meget kjent og velanskrevet radiofirma. Sigmund Brommeland hadde arbeidet ved min bedrift, og jeg kjente ham som en dyktig, stø og absolutt pålitelig man. Etter krigen fikk jeg høre at han var benådet og at han lever, men det visste jeg jo ikke den gangen. Denne dødsdom var den første blant mine bekjente, og den gjorde som sagt et voldsomt inntrykk.
Jeg ble vervet til Milorg. den 15. september 1941. Jeg husker denne dato nøyaktig fordi min svoger, redaktør Fredrik Ramm, ble dømt til livsvarig tukthus av tyskerne bare noen få dager tidligere, og Hansteen og Wickstrøm ble skutt.
En dag ringte min venn og klubbkamerat i Oslo Pistolklubb, grosserer Fernando Ringvold, og foreslo at vi skulle møtes kl. 12 samme dag utenfor Grand. Han spurte om jeg kjente til at det eksisterte en hemmelig militær organisasjon og om jeg kunne tenke meg å gå med. Jeg hadde kjennskap til de store resultater den belgiske motstandsbevegelse hadde oppnådd under første verdenskrig, og mitt svar til Ringvold var derfor et ubetinget ja. Han spurte da om jeg kunne være villig til å levere et antall reisemottakere til denne organisasjonen. Dette kunne jeg også svare ja til, men at det ville være forbundet med visse vanskeligheter fordi radioapparatene var inndratt av tyskerne bare en ukes tid i forveien, den 9. september 1941. Som alle andre radiofabrikker var min bedrift (SALVE STAUBO A/S ) pålagt ukentlig meldeplikt til politiet over radioapparater og visse deler på lager. Dette pålegg var åpenbart blitt gjort for å hindre den slags leveranser det her
var tale om. Ringvold henviste meg til min venn kontorsjef Rolf Palmstrøm ved Oslo telefonanlegg, som jeg hadde kjent i mange år. Han var vernepliktig kaptein. Da jeg kom opp på hans kontor, ga han meg i oppdrag å levere 100 reisemottakere som skulle benyttes til militære formål og som derfor måtte kunne ta imot telegrafi. Dette betydde at vi måtte bygge inn et ekstra rør, en såkalt beat oscillator. På grunn av meldeplikten til politiet var del ikke så lett å levere mottakerne, men jeg kom til å tenke på at vi hadde liggende store mengder defekte rør som skulle demoleres av radiobeskatningen med henblikk på å få refundert stempelavgiften. Disse defekte rør var ikke oppgitt og basert på dette faktum fant jeg løsningen. Men jeg kunne ikke løse dette problemet uten å innvie verksmester Ragnar Strand og lagersjef Knut Mengkrogen i saken, og dermed måtte jeg fortelle dem at apparatene skulle brukes til illegale formål. Jeg kjente dem imidlertid begge som absolutt pålitelige menn, og vi fjernet sammen alle nummer og merker fra mottakerne og vi kunne deretter levere dem på forholdsvis kort tid.
Ennu før disse mottakerne var levert, fikk jeg en henvendelse fra min venn Leif Jensen (Wittusen & Jensen A/S) om jeg ville levere 50 lign. mottakere til en hemmelig organisasjon han var medlem av. Av forsiktighetshensyn svarte jeg at jeg ikke turde. Jensen tilbød seg da å foreta et helt naturtro fingert innbrudd for å få tak i apparatene. Det var ytterst ubehagelig å måtte svare nei til Jensen på denne måte. Han måtte selvsagt få et ganske galt inntrykk av min innstilling. Jeg snakket allerede samme dag med Palmstrøm om dette idet jeg gikk ut ifra at de skulle benyttes til samme formål og i den samme organisasjon. Palmstrøm bekreftet dette, men sa at det ikke lot seg gjøre å utvide bestillingene med ytterligere 50 apparater, altså i alt 150 mottakere, på grunn av pengemangel. Jeg tilbød da å la betalingen for samtlige 150 apparater, kr. 30 000, utstå på ubestemt tid og om nødvendig til etter krigens slutt. Palmstrøm var glad over dette tilbudet, og de spesialbyggede mottakerne ble levert noen dager senere til Bjørn Rørholt. Noen dager før hadde jeg levert 2 ferdige spesialbyggede mottakere til ham. Det ene beholdt han selv, og etter krigen fikk jeg greie på at han hadde levert det andre til nuværende oberstløytnant Knut Haukelid, som bl.a. deltok i aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork. Haukelid, som idag er en av mine gode venner, har fortalt at han benyttet mottakeren under hele krigen.
En tid senere ble Bjørn Rørholt ettersøkt, og da Gestapo kom for å arrestere ham, kom han seg ut av huset på baksiden og flyktet gjennom haven. Gestapo skjøt etter ham, men han var vepnet og besvarte ilden og kom seg unna. Noen dager senere traff jeg Rørholt på gaten. Han bar mørke briller, men jeg kjente ham straks. Han mente at han neppe var kommet unna uten å være vepnet og anbefalte meg å få tak i en pistol, men det var i de dage ikke så lett.
Et par år senere ble en batterimottaker innlevert til reparasjon på min bedrift av en tysk offiser. Da reparatøren så på apparatet, viste det seg at den var påbygget en beat oscillator og at apparatet altså var spesialbygget for mottagning av telegrafi. De fant dette såvidt påfallende at jeg ble tilkalt. Jeg kjente mottakeren igjen som
den jeg i sin tid hadde levert til Rørholt, og det var tydelig at tyskerne hadde fått tak i den da de forsøkte å arrestere ham. Jeg var den gang Milorg’s sambandssjef, og da jeg var engstelig for at det kunne være en felle, ga jeg ordre om at apparatet skulle reparares på normal måte og at man skulle gjøre tyskerne oppmerksom på ombygningen når offiseren kom for å hente apparatet. Det hendte intet annet enn at han uttalte: «Sehr interessant». Jeg kjente apparatet igjen fordi det var den eneste mottaker i normal kasse som var påbygget beat oscillator. Dette arbeidet var sin tid utført av sivilingeniør Arthur David Andersen. Jeg hadde henvendt meg til ham for å forsøke å få ham til å være behjelpelig med konstruksjon av en egnet sender. Han var kjent som en meget dyktig fagmann på dette område. Han husket imidlertid tyskernes trusler om "Skutt ble den". osv., og da han også kjente Sigmund Brommeland som var blitt dømt til døden, var det lett forståelig at han ikke kunne pådra seg oppdraget, da, som han sa, han hadde ansvaret for kone og et barn på 1 år. Jeg for min del var i en lignende situasjon. Jeg hadde vært gift i ca. 1½ år og hadde en sønn som den gang var ½ år gammel. Da mottakerne skulle benyttes til militære formål, var det av viktighet å få dimensjonene så små som mulig. De ble derfor fabrikkert kasser som var betydelig mindre enn de normale. Disse ble levert noen uker senere enn mottakerne, men jeg hadde ikke anelse om hvor de befant seg.
Kontorsjef, kaptein Rolf Palmstrøm, var Milorg’s første sambandssjef. Da jeg besøkte ham første gang på Oslo telefonanlegg hilste jeg også på de to andre medlemmer av sambandsrådet som ledet sambandet i Milorg. den gang. Det var tannlege, løytnant Gard, den senere generalsekretær for Norges tannlegeforening og løytnant Anthon B Nilsen, senere generalmajor. De var begge garnisonerende offiserer, og de ble begge to av denne grunn arrestert en tid senere og sendt til Tyskland som krigsfanger. Palmstrøm ble på sin post men han følte seg utsatt og sov i lang tid utenfor hjemmet. Da gestapo i mai 1942 kom for å arrestere ham, fikk de derfor ikke tak i ham, men han ble nødt til å forlate landet og reiste til London over Sverige.
Jeg var dermed isolert, og dessverre visste jeg heller ikke hvor de 150 leverte spesialmottakere befant seg.
Noe av de aller første tyskerne gjorde da de overfalt Norge i april 1940, var å beslaglegge alt som fantes av rør og deler som kunne benyttes til fabrikasjon av sendere. Det sier seg selv at de også beslagla alle ferdige sendere. Det viste seg derfor helt umulig å løse oppgaven på det daværende tidspunkt men oppdraget var av overordentlig stor viktighet, og den ble ikke glemt, men lagt på is foreløpig.
Mens arbeidet for Milorg. pågikk, fikk jeg en dag besøk av en norsk-tysker ved navn dr. Gleis. Han var annonseagent for Deutsche Zeitung og Fritt Folk og ville at jeg skule avertere i disse aviser. Det viste seg at han var klar over at vi på den tid hadde gående en annonseserie i de normale norske aviser etter anbefaling av vårt annonsebyrå: De Forenede Annonsebyråer. Han benyttet et voldsomt press,
men jeg nektet blankt å plassere noen annonser i disse aviser. Jeg hadde gode nok argumenter for ikke å annonsere, idet radioapparater hadde vært mangelvare i lengere tid, og selv etter beslagleggelsen den 9. september 1941 måtte vi med kvotefordele produksjonen blant bransjeforretningene. Vi hadde absolutt ingen bruk for disse annonser. Han måtte gå med uforrettet sak. Et par dager senere kom han imidlertid tilbake og anvendte et voldsomt press, i tillegg hertil kom han også med trusler. Jeg følte meg meget ille til mote og oppsøkte Palmstrøm for å høre hva han mente om saken. Palmstrøm mente at i den utsatte stilling jeg nu var i, ikke måtte tråkke tyskerne på tærne, og han rådet meg til å annonsere, men så lite som mulig. Jeg håpet ikke å se dr. Gleis mer, men etter noen dager kom han igjen, og han fikk da én annonse i hver avis. Dette var et direkte offer for den store sak vi kjempet, for idet vi ikke hadde det ringeste behov for disse annonser.
På denne tid hadde jeg inntrykk av at jeg var skygget, og jeg forela dette for Palmstrøm selvfølgelig. Han ringte da til Hans Ringvold. Han sa at Ringvold hadde en sikker eksportrute over Halden. Jeg oppsøkte ham straks og han ga meg da et visittkort, og han forklarte at jeg kunne oppsøke redaktøren av en avis i Halden. Jeg tror han het Diesen. Han noterte adressen på baksiden av visittkortet og nevnte at hvis jeg måtte reise, kunne jeg oppsøke redaktøren i Halden og han ville da ordne resten for meg. Jeg hadde kortet i lommeboken i lengere tid, men en dag reiste min svoger, overrettssakfører, kaptein Hans Aasnes fra landet for å slutte seg til de norske styrker i England. Min svigerinne, som var søster av min kone, ble innkalt på Victoria Terrasse hvor hun ble grundig undersøkt. Jeg skjønte nu at det var farlig å gå med dette kortet i lommen og jeg makulerte det straks. Ringvold var jo lett tilgjengelig og hvis det ble aktuelt å flykte fra landet, kunne jeg lett oppsøke ham.
Jeg fikk høre at Palmstrøm var flyktet fra landet, og jeg ble snart klar over at jeg var isolert. Jeg oppsøkte derfor min opprinnelige kontaktmann, Fernando Ringvold, som noen dager senere ga beskjed om at jeg kunne møte på restaurant Rennebarth den 7. august kl. 3. Der ville jeg treffe en mann jeg kjente godt. Jeg hadde i løpet av sommeren 1942 vært en hyppig middagsgjest på Rennebarth og hadde der truffet Kai Holst som var fetter av to av mine gamle venner. Det viste seg at det var ham jeg skulle treffe, og han sa jeg kunne gå ut på kontoret der jeg ville treffe en mann som ventet på meg. Det viste seg å være Åge Jørgensen, hvis navn jeg den gang ikke kjente. Det ble avtalt at jeg skulle være hjemme i min leilighet neste dag kl. 15.00. Jeg ville da få besøk av en mann som kalte seg Sundt. Det var mitt første møte med Karl Hanssen, med dekknavn Kohmann, som jeg skulle komme til å få hyppig kontakt med under hele resten av okkupasjonen. Vi avtalte et nytt møte et par dager senere og Hanssen hadde da med seg magister Jacob Sømme.
Sømme fant det nødvendig at Kohmann og jeg skulle kjenne hverandre med virkelige navn. Videre ble det spørsmål om de 150 militærmottakere jeg hadde levert tidligere. Såvel Sømme som Hanssen hadde kjennskap til mottakerne. Sømme
var klar over at jeg hadde levert apparatene på kreditt, og han spurte om jeg ville ha pengene. Noen dager senere fikk jeg utbetalt beløpet, kr. 30 000, av Hanssen.
Det var stille i sambandet på den tiden, men jeg utførte en rekke oppdrag for Kai Holst, og jeg kom til å få kontakt med en rekke personer som helst ikke burde visst hvem jeg var. Ved to anledninger fikk jeg engelskbygde sendere til oppbevaring. Ved en anledning ble en engelsk sender reparert.
Men det værste var at min leilighet ble benyttet som dekkleilighet. Jeg hadde inntrykk av at det var viktige folk som bodde hos meg. Jeg hadde en stor leilighet, og da jeg var alene, lå forholdene godt til rette. Jeg hadde opptil 4 mann boende i dekning hos meg samtidig.
En dag jeg kom hjem etter mørkets frembrudd, så jeg det lyse fra vinduene i stuen som hadde to store vinduer mot gaten. Jeg kom hjem i rekordfart og fikk ordnet med blendingen. Min leilighet lå i 3 etg. i Oscarsgt. 51. Det var en stor tysk forlegning på Halling skole som neppe lå mere enn ca. 50 m. borte.
Det viste seg at Ole Borge satt i konferanse med 4 unge menn som bodde i dekning hos meg. Jeg hadde grunn til å tro at alle 4 var U.K.-karer (senere Linge-karer). Jeg skulle komme til å treffe to av dem igjen senere. Den ene på Ankerbroen under avlevering av engelske sendere og den andre i Jacob Aallsgt. med en last våpen som var kommet i slipp.
Denne ubetenksomheten med å glemme blendingen kunne ha endret utviklingen av Milorg. Ole Borge ble ett års tid senere store o eller nestkommanderende i Milorg., mens jeg ca. 3 måneder senere ble Milorg.s sambandssjef.
Jeg traff Kai Holst daglig i denne tiden, og en dag fortalte han at nå ventet han en mann som var av overordentlig stor betydning. Han skulle sendes over Sverige til London. Han var helt sikker på, sa han, at hvis tyskerne visste at denne mannen var på vei ut av landet, ville de stikke ham ned likegyldig hvor de kunne få tak i ham, selv om det var i Sverige. Han la til at det var nødvendig å beholde ham i Oslo en ukes tid før han ble sendt over grensen. «Det ville passe ypperlig hvis du kunne ta ham i dekning», la han til, og noen dager senere ankom ingeniør Jomar Brun med sin kone. Brun forsto ikke hvorfor han skulle reise. «Mitt arbeide på Vemork», sa han, «kan da ikke være av noen som helst betydning». Brun skulle reise under dekknavnet SVERRE HAGEN, og han skulle anta en fullstendig ny identitet. Han måtte følgelig lære utenat alt om sin nye familie, besteforeldre, foreldre osv., når de var født, hva de gjorde og alt annet av interesse i denne forbindelse.
Eksporten av Brun og frue gikk tilfredsstillende, og etter at har var reist, gjennomgikk Kai Holst, Ole Borge og jeg hans papirer. Han hadde med seg en ganske omfangsrik dokumentmappe som inneholdt dokumenter som viste forsøksresultater med industriell anvendelse av tungtvann, men ingen tegninger av anlegget. Alt dette ble mikrofotografert og ettersendt et par dager senere. Kureren ble tatt på grensen, men heldigvis åpnes tyskerne kapselen med det resultat at filmen, som ikke var fremkalt, ble ødelagt. Et nytt sett mikrofotografier ble sendt et par dager senere. Vi tre som gikk igjennom Bruns papirer og som var klar over den betydning man tilla hans eksport, forsto jo at det måtte være noe ganske spesielt med tungtvannet, og vi lurte på hva i all verden dette kunne være. Vi var også klar over at det neppe ville vare lenge før det kom til å smelle på Vemork.
Ingen av oss hadde noen forståelse av at det var noe så viktig som atomkraft vi var kommet borti. Det var først den 28. februar 1943 at den heldige aksjon mot tungtvannsfabrikken på Vemork ble vellykket gjennomført
Etter dette var det slutt med at jeg hadde folk i dekning, men jeg forsto at Kai Holst hadde en viktig stilling innenfor Milorg. Han gikk alltid vepnet og hadde for sikkerhets skyld også en giftkapsel i lommen. Han kunne når som helst rekvirere bil med hemmelig nummer, og han overnattet hyppig hos meg. Vi var meget nære personlige venner.
Vi avtalte en bestemt kode for hvordan jeg skulle forholde meg hvis noen skulle komme på. Den 31. oktober ringte han og foreslo at vi skulle treffes utenfor Continental kl. 23. Dette betydde at jeg skulle møte der kl. 22. Det var et motbydelig vær den kvelden, surt og kaldt med regn. Holst var helt oppskaket da han kom, en god del for sent. Han var dødstrett. Han fortalte at sambandssjefen, magister Jacob Sømme, var arrestert. Han kjente meg og min adresse, og jeg måtte derfor straks gå i dekning. Jeg gikk derfor ikke hjem, men til min fetter, John P. Gundersen, Kirkeveien 108, hvor jeg ble boende i dekning i lang tid. Jacob Sømme viste en oppsiktsvekkende styrke, og Gestapo fikk intet ut av ham. De to andre som sammen med Jacob Sømme utgjorde sambandsrådet den gangen, nuværende generalmajor Sigurd Sparr og avdelingssjef Karl Hanssen, ble liggende i dekning i lang tid. På grunn av Jacob Sømmes veldige motstandskraft kunne de begge bli boende i Norge under hele okkupasjonen.
Sømme blev dømt til døden, men ved "minister" Alf Whists mellemkomst lykkedes det å få ham benådet til livsvarig fengsel. General Falckenhorst motsatte sig dette, og han krevet dødsdommen fullbyrdet fordi han anså Sømme som en meget farlig mann. Sømme blev skutt på Trandum den 3. mars 1944. Det var et hårdt slag for oss som hadde samarbeidet med ham, men hans skjebne stålsatte oss
til hardere innsats. Jeg visste nu med sikkerhet hvad min skjebne vilde bli hvis jeg blev tatt.
Kai Holst sa lite eller ingen ting, men det var tydelig at han utfoldet en veldig aktivitet i disse høstmånedene etter Jacob Sømmes arrestasjon. Han var ofte sliten og trett, og han slet seg ut i den store saken han kjempet for. Han overnattet hyppig hos meg i denne tiden, men når han stod opp etter en natts hvile var han tilsynelatende like opplagt med sin lyse optimisme og sitt smittende gode humør. Kai Holst hadde ingen sterk konstitusjon. Han hadde gjennomgått den store dobbeltsdige lungeoperasjonen, og han tålte ikke store anstrengelser. Når han skulle gå opp til min leilighet i 3 etg., måtte han f.eks. hvile under veis. Han var alltid vepnet med pistol og hadde dessuten en glasskapsel med cyankalium i lommen. «Blir jeg arrestert», sa han, «skyter jeg meg øyeblikkelig en kule for pannen, eller hvis dette blir forhindret, knuser jeg giftkapselen mellom tennene. Da er det helt sikkert at Gestapo ikke kan få noe ut av meg». Han mente dette for ramme alvor, og ved flere anledninger påtok han seg livsfarlige oppdrag som han gikk til med giftkapselen i munnen og med et fast grep på pistolen som han gjemte i en sort dokumentmappe. Intet offer var for stort for Kai Holst når det gjaldt å kjempe for den sak som var den største av alle for ham. Kai Host var "den fødte illegalist" som hans overordene og gode venn, nu avdøde oberstløytnant Rørholt, sa i sin minnetale ved Kai Holsts båre. Han falt for en fiendtlig kule i Sverige ikke lenge etter frigjøringen.
I januar 1943 fikk jeg forespørsel gjennom Karl Hanssen om jeg var villig til å overta stillingen som Milorg.s sambandssjef. Jeg var både stolt og glad over dette tilbud og svarte straks ja. Jeg ble da tilsagt møte i "Prinsessen" (Prinsessealleen 4), men før det kom så langt, ble dette møte avlyst. Noen dager senere ble jeg tilsagt til nytt møte, denne gang i min egen leilighet i Oscarsgt. 51. Det er klart at alle som var tilstede, visste hvem jeg var. Jeg visste selvsagt ikke dengang, men idag vet jeg at de tilstedeværende var følgende:
Hauge grep ordet og uttalte omtrent flg:
«Det er med beklagelse vi ikke kan tilby Dem stillingen som Milorg.s sambandssjef. Årsaken er at De har utført så mange oppdrag tidligere at De er blitt for kjent. Etter at sambandsledelsen nu er sprukket to ganger må vi ha en mann som gir størst mulig sikkerhet for at ikke vi for tredje gang skal oppleve en opprulling av sambandet». Ha la til: «Vi vil imidlertid være takknemlig om De kunne oppgi to absolutt pålitelige menn som er villige til å påta seg den store risiko som det er forbundet med dette arbeidet». Jeg erklærte meg villig hertil og fortalte at jeg hadde to mangeårige venner som jeg ville spørre. Jeg innrømmer at jeg var litt bitter over at jeg ble satt utenfor og ikke ville kunne tjene mitt land på en måte som jeg gjerne ville. Jeg sa derfor at de to karer jeg ville komme med var meget verdifulle og hvis man ikke hadde noe passende arbeide for dem med en gang så måtte de bli stillet i reserve slik at deres muligheter ikke skulle bli ødelagt på samme måte som tilfellet hadde vært med meg. Det ble deretter avtalt møte samme sted og tid to dager senere.
Jeg hadde da med mine venner, sivilingeniør Roar Knudtzon og sivilingeniør Jan Backer. Møtet begynte uten at mine to venner var tilstede. De oppholdt seg i en annen del av leiligheten. De samme herre var tilstede som første gang. Hauge begynte med å si: «Vi har overveiet saken på nytt på grunn av den holdningen De viste på forrige møte. De har dessuten spesielt gode forutsetninger for å makte arbeidet. Vi kan derfor allikevel tilby Dem stillingen som sambandssjef. Men De må love å vise den største forsiktighet og gå i dekning på svakeste mistanke».
Jeg aksepterte tilbudet straks hvoretter mine to venner ble innkalt. Resultatet av den samtale som nu fulgte ble at de begge gikk inn i Milorg.s sambansråd med meg som sambandssjef.
Sambandsledelsen bestod som nevnt av 3 medlemmer som hadde kodebetegnelsene S1, S2 og S3. Hver av disse hadde ved sin side en sambandsinspektør som han selv oppnevnte, men som de to andre medlemmer av sambandsledelsen ikke skulle kjenne. Hver av disse hadde via Meldeplass (Meldeplass er en person og ikke et sted) kontakter til 3 Ier (distriktsspesialister) som igjen sorterte under Store I som var Milorg.s sjef, Jens Christian Hauge. Ledelsen (SL) hadde dessuten enveis kontakt til 04 Bjarne Thorstensen som hadde dobbeltsidig kontakt til meg. Kontakten fra SL til 04 skjedde ved kurer som møtte i has leilighet hver dag kl. 9 morgen og kl. 16 ettermiddag. Han leverte meldinger som skulle videre til sambandssjefen og tok samtidig meldinger med tilbake. Forbindelsen var lagt opp slik at det var utelukket at kureren og jeg kunne kollidere. Han måtte være ute av huset minst 5 min. før jeg skulle komme, og dette system virket perfekt under hele krigen. Det skulle være full fortrolighet mellom 04 og meg i sambandstekniske spørsmål.
04 hadde også full dobbeltsidig kontakt til pionersjefen. Da det skulle være full fortrolighet mellom disse to, er det klart at 04 hadde en meget viktig nøkkelstilling. Samarbeidet var ypperlig helt til krigens slutt.
I de opprinnelige planer hadde sambandsledelsen også som oppgaver ødeleggelse av fiendens sambanslinjer. I den første tid hadde derfor Store I (Hauge) faste maskemøter hver fredag med pionersjefen og sambandssjefen. Pionersjefen var yrkesoffiser, og han måtte derfor reise da offiserene skulle tas for å sendes til Tyskland. Etter at han var vel over grensen til Sverige, fikk jeg kjennskap til has virkelige navn, kaptein (idag oberst) Kåre Vennerød. Han hadde gått i min parallellklasse frem til middelskole-eksamen. Jeg gikk da over på ny skole for å ta artium på 2 år. Uten masker ville vi straks ha kjent hverandre.
Organisasjonen av sambandsledelsen var lagt slik opp at man skulle ha størst mulig sikkerhet mot opprulling.
Ifølge den oppsatte administrasjonsplan oppnevnte derfor hvert medlem av sambandsrådet sin sambandsinspektør som via meldeplasser skulle ha kontakt med sine bestemte Ier (distriktsspesialister).
I praksis viste det seg at dette system var for komplisert og da dessuten to av sambandsinspektørene kom i faresonen og derfor måte reise til Sverige, ble denne forbindelse mellom sambandsledelsen og distriktsspesialisten oppgitt.
De to sambandsinspektører som måtte reise var advokat Jørgen H. Meinich og reklamekonsulent (nu direktør) Henrik Width. Meinich arbeidet under oppholdet i Stockholm ved rettskontoret, og etter frigjøringen kom han tilbake som politiinspektør i Rikspolitiet. Width ble sendt til Moskva hvor han arbeidet ved den norske ambassade.
Etter disse uhell gikk forbindelsene mellom sambandsledelsen og distriktene via SL. Dette var en forenkling og en betydelig forbedring idet ledelsen på denne måte til enhver tid var underrettet om sambandsledelsens forbindelse med distriktene.
Da det var på det rene at jeg sannsynligvis ville klare arbeidet alene foreløpig, ble de to andre medlemmene av sambandsrådet Roar Knudtzon og Jan Backer holdt i reserve. Knudtzon ble avgitt til OS (Organisert Sabotasje) som nestkommanderende. Denne organisasjonen bestod av ca. 1 000 ingeniører i ledende stillinger. Backer skulle dublere meg og gå inn i min stilling som Milorg.s sambandssjef hvis jeg ble eksportert eller drept. I tilfelle av arrestasjon ville selvfølgelig også han komme i faresonen. Det siste var det små sjanser for da jeg var fullt klar over alt jeg ikke ville ha den ringeste sjanse til å overleve hvis jeg skulle falle i Gestapos hender. Jeg klarte meg imidlertid helt til frigjøringen, og Backer kom derfor ikke til å delta aktivt i sambandsledelsen. I egenskap av direktør for Andfonssen bruk hjalp han oss med leveranser av emballasje til våre senere OLGA og spesialmottakere LISBETH. Han gjorde oss også andre store tjenester.
Det var betryggende å vite at vi hadde førsteklasses kraft til å overta hvis dette skulle bli nødvendig.
Backer fortalte meg en dag at han skulle reise legalt til Stockholm for Andfossen bruk. Dette var gunstig anledning til å sende melding til ambassaden i Stockholm. Jeg forela saken for Jens Chr. Hauge som fant ideen ypperlig. Det ble avtalt møte på Bjarne Thorstensens kontor i Nordahl Brunsgt. i god tid før toget skulle gå tidlig om morgenen. Jeg møtte til avtalt tid sammen med Thorstensen. Det var nødvendig at han var tilstede da Hauge og jeg på dette tidlige tidspunkt ikke kjente hverandre av utseende og måtte benytte masker. Vi ble mer og mer nervøse ettersom tiden for togets avgang nærmet seg. Hauge var forsinket, men kom omsider. Han hadde med en forniklet messingkapsel som Backer skulle stikke inn i rectum når han nærmet seg grensen og et tilklebet frimerke som han skulle legge i munnen samtidig. Dette inneholdt koden til den ikke fremkalte mikrofilm som lå i kapselen. Ved kontroll skulle han straks svelge den. Det var ytterst snau tid og det var tvilsomt om jeg kunne nå toget. Hauge lovet imidlertid å ringe til stasjonsmesteren for å få ham til å holde toget noen minutter. Jeg syklet til Østbanestasjonen på rekordtid, kastet fra meg sykkelen på fortauet foran inngangen og gikk så fort jeg kunne for ikke å vekke oppsikt inn på perrongen. Det var ikke særlig folksomt der. Jeg hadde inntrykk av å bli iakttatt av vaktsomme øyne fra alle kanter. Jeg så Backer i det fjerne og fikk tak i ham og ga ham kapselen og frimerket. Jeg var selvsagt redd for at noen skulle høre hva vi snakket om. Jeg ga Backer instruksen om hvordan kapselen og frimerket skulle benyttes, men han oppfattet ikke fremmedordet rectum. De var liten tid, toget sulle gå , Jeg sa: «Putt den inn i bakenden». «Ja, ja, men det går ikke, den er for tykk». «Gå inn på WC når du nærmer deg grensen, spytt på den, så glir den nok inn som en lek».
Backer kom seg på toget i det samme det satte seg i bevegelse. Det hadde lykkedes Hauge å få utsatt avreisen i over 10 minutter.
Backer hadde allerede dagen før fått instruks om hvordan han skulle forholde seg under oppholdet i Stockholm, og risikoen for at noe skulle hende var minimal, men jeg husket mitt løfte til Hauge om å utvise den største forsiktighet og gikk i dekning inntil Backer kom tilbake vel en uke senere.
Alt hadde gått bra, men han hadde gjemt kapselen på en helt annen og meget brukbar måte. Hans kone hadde sendt med ham en boks med lapskaus, og da han nærmet seg grensen, puttet han kapselen oppi lapskausen. Da kontrollen kom, satt han og spiste lapskaus. Det hele gikk smertefritt. Vi fikk nu en hjertelig latter, for det første over det som hadde skjedd på stasjonen ved avreisen da vi begge var for
nervøse til å oppfatte det komiske i situasjonen, og naturligvis også over den avvikende måte han hadde benyttet for å gjemme kapselen. Men jeg kunne ikke dy meg for å si: «Du er vel klar over at den kapselen hadde vært benyttet tidligere og da naturligvis på den reglementære måten.»
Det var en forferdelig ulykke at S1, magister Jacob Sømme, var arrestert, men S2, Karl Hanssen, var på frifot, men måtte selvsagt i lange tider ligge i dekning. Sømme viste en enestående styrke, selv under forhør ned tortur, og Karl Hanssen kunne bli på sin post under hele krigen. Han bygget opp og ledet Bamsetjenesten (avlytning av fiendens telefoner) fra den første begynnelse under den første sambandssjef. Rolf Palmstrøm og helt frem til frigjøringen. S 3, som var sjef for kurertjenesten og bygget opp denne, var også intakt, men han var yrkesoffiser (idag generalmajor) og kunne ifølge den nye organisasjonsplan for sentralledelsen ikke benyttes. Dessuten var 04, Bjarne Thorstensen, intakt, og han var utenfor faresonen.
Det nye sambandsrådet hadde derfor en del erfaring å bygge på, og dessuten hadde jeg selv en viss erfaring da jeg jo kom med i Milorg. allerede den 15. september 1941. Jeg hadde også assistert Jacob Sømme en del under hans funksjonstid.
I henhold til sambandsdirektivet var sambandsledelsens oppgaver følgende:
1. Oppbygging av en dobbeltsidig radioforbindelse med London for samtlige distrikter.
2. Utbygging av det indre samband innen distriktene. Her var det satt opp som ønskemål dobbeltsidig radioforbindelse mellom distriktskommandoen og avsnittene. Dobbeltsidig radioforbindelse mellom avsnittene og områdene og til slutt enkeltsidig forbindelse til de opererende enheter.
3. Ødeleggelse av det fiendtlige samband
De to første oppgaver syntes på dette tidspunkt nesten uløselige med mindre vi kunne få sendere og materiell fra England.
Planleggingen av ødeleggelsen av det fiendtlige samband skulle gjennomføres i samarbeide med pionérledelsen. Som nevnt tidligere hadde jeg der for faste møter hver fredag med Milorg.s sjef Store I (Hauge), 04 (Bjarne Thorstensen) og Store PI (Kåre Vennerød). Disse møtene opphørte automatisk da Store PI som var yrkesoffiser måtte reise til Sverige. De ble ikke senere gjenopptatt.
Ødeleggelse av trådsambandet, telegraf og telefon, slo i begge retninger. Det ble derfor besluttet på et meget tidlig tidspunkt at ødeleggelse skulle innskrenkes til det minst mulige og at telefonen skulle gjøres ubrukelig for fienden i tilfelle av invasjon ved at nærmere spesifiserte deler skulle fjernes fra telefonsentralene og skjules på betryggende steder hvor man kunne få tak i dem etter frigjøringen. Ødeleggelse av de undersjøiske kabler til Tyskland fra Horten over Flødevigen ved Arendal var planlagt og tilrettelagt i minste detalj. Her tårnet det seg imidlertid opp store vanskeligheter. Gjennomføringen av disse planer ble imidlertid i sin helhet overdradd til pionérledelsen.
Prinsippert om at det ikke skulle foregå direkte forbindelse fra distrikt til distrikt ble gjennomført med den største strenghet, men med ledelsens samtykke ble det gjort én unntagelse fra denne regelen i okkupasjonens siste fase. Da hadde sambandsledelsen en rekke møter med sjefene for trådsambandet fra distriktene omkring Oslofjorden. De hadde med seg detaljerte tegninger over telefonlinjene innenfor distriktet, og man oppdaget under disse møter og gransking av kartene en rekke forhold som var av største betydning for løsningen av den oppgave vi hadde satt oss. Den bestod for det første i å ødelegge fiendens trådsamband med et minimum av ødeleggelser i tilfelle det skulle bli kamphandlinger i Norge. Dessuten skulle vi legge opp trådsambandet mellom distriktene rundt Oslofjorden slik at vårt eget trådsamband skulle fungere tilfredsstillende selv etter de før nevnte ødeleggelser som skulle lamme det tyske trådsamband. Dette medførte at vi måtte strekke til dels meget lange telefonkabler. De lag som skulle strekke feltkablene ble tatt ut og trenet til høyeste alarmberedskap. Hensikten var at ved alarm skulle kablene strekkes over en rute som var fastlagt på forhånd og som mannskapene kjente så godt at de kunne klare å finne frem med stor hastighet selv i mørke.
Allerede ca. 1 år tidligere hadde jeg fått beskjed om at det lå lagret ca. 330 flunkende nye felttelefoner, 31 seks-linjers vekslere (små felttelefonsentraler) og 7 stk. 15-linjers monokordvekslere som også var felttelefonsentraler, men av en noe større type. Alt dette lå lagret på Telegrafstyrets lager i Cort Adelersgt. direkte vis-à-vis KNA-hotellet hvor tyskerne den gang hadde sitt hovedkvarter. Kontaktmannen var materialforvalter Josef Henriksen som stillet det hele til disposisjon for sambandet. Behjelpelig med utleveringen var Henriksens underordnede, herr Einar Bommen. Alt dette flunkende nye felttelefonmateriell var levert til Hæren umiddelbart før krigen, men en behjertet offiser klarte å få det unna og fikk det lagret som nevnt på Telegrafstyrets lager.
Dette var selvsagt en umåtelig verdifull tilvekst til vårt lager av sambandsmateriell. Jens Chr. Hauge hadde på det tidspunkt vi fikk denne tilvekst til trådsambandet overgitt sin stilling som Store I til Ole Arntzen. Av ham fikk jeg oppgitt vareadresser til de fleste distrikter slik at all forsendelse til distriktene kunne skje uten tidstap. Da det var meningen å fordele felttelefonene til distriktene etter en oppsatt fordelingsliste snarest mulig, hentet jeg det hele under ett med mitt firmas lastebil som ble kjørt av vår sjåfør Arne Ottesen. Vi hadde riktignok hentet en del mindre sendinger tidligere, men da vi skulle hente resten holdt det på å gå galt.
Vår lastebil var en Chevrolet Buldog med forholdsvis kort hjulavstand, men vi hadde bygget ut lasteplanet så langt som råd var. Da vi hadde fått alle felttelefonene på plass, var det et ruvende høyt lass. Utkjørselen til gaten skrånet ganske sterkt med det resultat at den øverste delen av lasset ikke gikk klar av porten. Det øverste laget av felttelefoner ble skrapt av lasset, og emballasjen sprakk slik at felttelefoner som var montert i pene mahognikasser ble synlige. Dette var i og for seg ikke så farlig da apparatene var bygget for militært bruk og følgelig meget robuste. Værre var det at et par tyske soldater var blitt sendt over for å inspisere oss da vi kjørte ut, og det var med en viss beklemmende følelse vi plukket opp fettelefonene og la dem på lasset etter at bilen var kommet ut på gaten. Men det vil jo helst gå bra.
Men alt dette felttelefonutstyret var ubrukelig hvis vi ikke kunne skaffe passende kabel. Karl Hanssen var ansatt som installasjonssjef ved Standard Telefon- og Kabelfabrikk. Jeg spurte om han kunne forsøke å skaffe den kabel vi trengte og gjennom en av sine gode venner ved bedriften ble vi lovet det vi ville ha, men forutsetningen var at vi kunne oppgi en passende kjøper. Som kjøper ble oppgitt Salve Staubo A/S, Sandakerveien 114, som jo var min egen bedrift. Vår sjåfør Arne Ottesen og jeg hentet 100 000 m. hos Standard og dette ble fakturert på Salve Staubo A/S.
I 1944 kom Hauge til meg og spurte om jeg kunne skaffe Milorg. et lån på 95 000 kroner. Jeg svarte at jeg skulle forsøke dette og henvendte meg til min svoger, ingeniør Bror Width (Granat-Larsen). Han svarte at han trodde nok det, men at han i tilfelle måtte gå ut på lånemarkedet. Jeg fant ut at jeg like gjerne kunne gjøre dette selv da jeg kanskje kunne spare noen dager på det og Hauge hadde sagt at det hastet med disse pengene. Jeg belånte da mitt firmas industritomt gnr. 129, bnr. 31. Milorg. hadde også et overordentlig stort behov for akkumulatorbatterier, spesielt til drift av våre sendersett, men vi trengte også enorme mengder av vanlige lommelyktbatterier og batterier til drift av batterimottakere. Leverandør: Norsk Akkumulator fabrikk.
Til og begynne med fikk jeg batteriene gratis, men det ble så store mengder at bedriften så seg nødsaget til å belaste den. De ble belastet og betalt av Salve Staubo A/S. Jeg fikk oversendt tegninger av en feltovn av Hærens konstruksjon med forespørsel om jeg kunne fabrikkere disse eller finne en leverandør. Å finne en leverandør var jo absolutt utelukket i de dager fordi det gikk med store menger jernplater nr. 18 som var mangelvare i aller høyeste grad i de dager. Etter et par forgjeves forsøk fant jeg ut at jeg heller fikk bruke de plater nr. 18 jeg selv hadde liggende på lager og som var innkjøpt til produksjon av 4000 radioapparater som vi hadde liggende deler på lager til. Hvor mange feltovner det ble av disse platene, kan jeg idag ikke erindre, men det var ikke så få. Emballasje i form av esker av
bølgepapp ble levert av Andfossen bruk, og disse ble, som vanlig var ved leveranser til Milorg., belastet og betalt av Salve Staubo A/S hvor jeg personlig eiet noe slikt som 98% av aksjekapitalen.
Jeg var selvsagt fullt på det rene med at det ikke ville bli mulig å skaffe jernplater til erstatning for de som ble benyttet til feltovner, og vi forsøkte å løse oppgaven på den måten at vi laget radiochassiser av huntonit som ble klinket samme ved hjelp av vinkeljern. Dette var et løst og dårlig materiale og bedriften fikk mange vondord for dette. Det var ikke mindre en 3 000 mottakere som ble sendt ut med disse surrogatchassiser etter frigjøringen.
Det
er hevet over tvil at Hauge ga beskjed til legasjonen i Stockholm så vel som
til F04 i London om at Milorg. hadde lånt kr. 95. 000 av meg. De øvrige kr.
100.000 som jeg fikk tilgode av Milorg., gjaldt innkjøp av materiell av den art
som tidligere nevnt men også materiell som ble anskaffet til bygging av sendere
(71 OLGA) og spesialbyggede militærmottakere (LISBETH) som vi laget 250 stk.
av. Til bruk i disse fikk jeg levert 500 rørsatser av Philips. Disse ble
imidlertid etter overenskomst ikke belastet og betalt før etter frigjøringen.
Da regningen ble presentert Forsvarsdepartementet etter frigjøringen var det ingen som visste noe om disse leveranser og det tok over et 1/2 år før beløpet blev betalt.
Som rimelig var stod det ytterst elendig til med vår likviditet da frigjøringen kom, og da vi hadde betydelige beløp som skulle betales, var det et hårdt slag å måtte gå og vente på disse pengene som vi hadde hatt utestående i til dels flere år.
Sambandets viktigste oppgave var å opprette og vedlikeholde forbindelsen til London. Det varte da heller ikke mange dagene etter at jeg overtok stillingen som sambandssjef, før jeg fikk kontakt med en telegrafist som var utdannet i Sverige og som skulle formidle radioforbindelsen mellom London og sentralledelsen. Jeg ga ham dekknavnet HÅKON og fikk ham installert i min fetter John Gundersens leilighet i Kirkeveien 108. Han hadde med seg fra Sverige planen for forbindelse med London og han skulle selv kode de telegrammene han mottok fra ledelsen. Han skulle selv finne egnet sted å sende fra.
Men det viste seg dessverre at han ikke klarte å få forbindelse med London til tross for gjentagne forsøk gjennom et ganske langt tidsrom. HÅKON var en temmelig fordringsfull herre, og jeg spurte ham derfor en dag om han hadde bruk for penger. Dette resulterte i at jeg utbetalte ham kr. 2.000. Han hadde da neppe
vært mer enn 2 uker her i landet. Etter en tid gikk Gundersen trett av å ha HÅKON boende hos seg, og gjennom Ragnar Strand, som var verksmester ved min bedrift, Høvding Radiofabrikk, fikk jeg ham anbragt hos Solveig Strand i Cort Adelersgt. 12, vær. 301. Hun bodde i leiligheten sammen med sin søster. HÅKON bodde her ca. 1 mnd. til i begynnelsen av mai da hun klarte å skaffe ham et nytt oppholdssted. HÅKON forsøkte som sagt gang på gang å få forbindelse med London ifølge den oppsatte signalplan, men uten resultat. En dag spurte han meg om jeg kjente til en dikt som begynte som følger: "Høyt som ørnen flyver" osv. Jeg kunne ikke svare på stående fot, men undersøkte saken og fant da ut at det fantes en sang i den sangbok man brukte i skolen den gangen som begynte som følger: «Rett som ørnen stiger».
Den kode HÅKON benyttet var basert på det såkalte «Dobbelttransposisjon med vers». Det syntes nu temmelig opplagt at HÅKON måtte ha glemt verset helt eller delvis, og at dette var grunnen til at han ikke fikk forbindelse. Ikke lenger etter reiste HÅKON tilbake til Sverige uten å ha løst sitt oppdrag.
Det var den største betydning al SL fikk radioforbindelse med London snarest mulig, og vi rekvirerte derfor en dyktig telegrafist fra D13 "Laffen" som hadde hatt god forbindelse på London mens han arbeidet for D13. Han fikk forbindelse første gang, men det så ut til at "Home Station" hadde mistanke om at noe var galt og han fikk ikke svar på anrop. I neste kapittel om Primus skal jeg komme inn på hvordan han fikk ordnet forbindelsen. Laffen og hans folk opprettholdt deretter med dyktighet en sikker forbindelse med London til katastrofen kom.
Som en viktig del av sitt arbeide hadde Laffen instruksjon av telegrafister som skulle sendes ut til de forskjellige distrikter. Jeg var alltid tilstede for å benytte anledningen til å sende beskjeder til sambandssjefene i distriktene når det var ønskelig. Et av disse instruksjonsmøtene ble holdt i "Paleet" vis-à-vis Majorstuen skole i Sørkedalsvn., hvor det var en sterk tysk forlegning. Det var strålende vær den dagen, og solen skinte inn til oss gjennom et åpent vindu.
Det slo meg plutselig at hvis en tysker så tre mann sitte der midt på dagen med masker kunne det få skjebnesvangre følger. Jeg ba derfor Laffen ta av seg masken og trekke for gardinene. Da han snudde seg for å komme tilbake glemte han å ta på seg masken. Det gjorde ingen ting for jeg kjente ham ikke, og det gjorde ikke telegrafisten som skulle ha instruksjon heller. Det var første og eneste gang jeg så hans karakteristiske ansikt. En gang i juni 1944 ba Laffen om å få en batterimottaker som han skulle bruke for å undersøke hvor langt nøkkelklikken fra hans stasjon kunne høres. Det var en tysk forlegning i nærheten og hvis de fikk høre nøkkelklikken var det en enkel sak å peile inn stasjonen. Han engstelse var dessverre berettiget, for den 4. juli 1944 ble huset hvor de hadde stasjonen, omringet av store tyske styrker både fra sjøen og fra land. Ivar Wagle (Laffen) og nestkommanderende Leif Karlsen (Tobben) arbeidet ved senderen. Vaktmannen Tell Christian Wagle (Iver Wagles bror) lå ved sjøen hvor mange mennesker badet og solte seg. Da han så tyskerne komme, gikk han straks til huset hvor senderen lå for å hjelpe vennene. Det ble en voldsom kamp mot en overmektig fiende. De bet kraftig fra seg og flere tyskere falt, men alle tre ble desverre drept.
Hennes rapport gir et godt tidsbilde og et sterkt inntrykk av den uhyggelige risiko de kvinner og menn løp som arbeidet i forreste frontlinje.
Etter henvendelse fra Ivar Wagle f. 31/3-14 begynte jeg å arbeide for ham våren 1943. Jeg var forbindelsesledd mellom ham og Sambandskontoret. Min kontakt i Sambandskontoret var først adv. Per Friis, senere Norten Kielland (Walter). Mitt arbeid besto i å hente og bringe telegrammer, transportere sett, mat etc.
Iver Wagle arbeidet første under navn Håkon 2, senere Håkon. Før jul 1943 ble han avgitt til S.L. og arbeidet fra det tidspunkt under navn Laffen. Som assistentoperatør fikk han Sverre Karlsen (Tobben). Hans yngre bror Tell Chr. Wagle f. 13/9-19 tjenestegjorde som vaktmann, samt deltok i chiffreringsarbeidet som operatørene på det tidspunkt utførte selv.
Det første skedstedet var en hytte i Lommedalen. Senere flyttet de til en hytte på Billingstad. Eieren måtte imidlertid ha denne tilbake fra midten av juni 1944. Wagle henvendte seg visstnok både til S.L og Sambandskontoret for å få anvist et nytt skedsted, men uten tilfredsstillende resultat. Det var meget vanskelig på det tidspunkt, og ca. 10. juni flyttet de så ut til Flaskebekk på Nesodden. Det hele skulle være et rent midlertidig arrangement da guttene av securitygrunner ikke fant stedet tilfredsstillende.
Stasjonen var på luften annenhver måned hver like og annenhvermåned hver ulike dato (altså praktisk talt annenhver dag) med stadig varierende klokkeslett. Det var et meget stort arbeidspress hele våren og forsommeren 44 og skedene varte derfor ofte lenger en de burde (ca. 1 1/2 time) selv om guttene stadig tok ekstrasked for å få fordelt stoffet mest mulig.
Onsdag 4. juli 1944 skulle det være sked om ettermiddagen, ca. kl. 19. Kl. 11. formiddag leverte jeg telegrammer til Tell Chr Wagle som så reiste utover med disse sammen med Karlsen. De to skulle så chiffrere disse telegrammene mens de ventet på Ivar Wagle som reiste utover med båt ca. kl. 3.30. Jeg snakket med ham 5 minutter før han reiste. Det var ikke kommet flere telegrammer, men jeg hadde forskjellige ting jeg i mellomtiden hadde fått som skulle utover. Vi ble da enige om
at han skulle forsøke å rekke båten innover ved 21.30 tiden samme aften. Jeg gjorde imidlertid oppmerksom på at jeg ikke skulle levere videre før kl. 8.30 neste morgen. (Jeg hadde ikke returkontakt til S.L.). Jeg hørte ikke noe fra Ivar Wagle om aftenen, men fant ikke dette urovekkende da jeg bare regnet med at det var kommet så mange inngående telegram at han ikke hadde nådd å få dem dechiffrert før siste båt gikk. Det hadde dessuten som tidligere nevnt, vært så mange forsinkelser og ekstrasked hele våren og forsommeren at dette ikke var noe ekstraordinært.
Torsdag morgen kl. 6.20 ringer imidlertid brødrene Wagles mor til meg og sier noe om at de har hatt besøk der om natten og videre noe jeg oppfattet som at «de hadde guttene med seg». Jeg svarte bare mange takk, kledte meg og forlot min bopel. Til avtalt tid og sted traff jeg S.L.’s representant og fortalte at stasjonen var tatt, men at jeg intet videre kjennskap hadde til det hele. Fikk beskjed om å holde meg unna hjem og arbeidssted og å møte opp igjen kl. 15. Jeg varslet så Sambandskontakten, Kielland og fant meg så et trygt sted hvor jeg tilbragte tiden til jeg skulle treffe S.L.-representanten igjen. Jeg fikk så høre at visstnok den ene av brødrene Wagle var strøket med, men at det hele ennå var noe uklart. Fikk ordre om via mellommann å sette meg i forbindelse med fru Wagle, guttenes mor, og få nærmere enkeltheter om Gestapos besøk om natten. Jeg gjorde dette og fikk opplysninger som tydet på at Ivar Wagle fremdeles var i live og hadde kommet seg unna. (Moren trodde han var i live helt til hun ble løslatt fra Grini noen dager før kapitulasjonen). Det nøyaktige tidspunkt for Gestapos ankomst til Flaskebekk var da ukjent, og i og med at Ivar Wagle var reist så meget senere utover enn de andre, anså jeg det sannsynlig at han kunne ha sluppet unna. Det kom dessuten etter hvert fram flere andre ting som tydet på det samme. Tyskerne spurte hele tiden etter sykkelen hans som han hadde med utover, var sterkt bevepnet da de oppsøkte hans hjem m.m. Hadde en konferanse med daværende Ulrik, senere Åge i S.L, (navn ukjent). Fikk i oppdrag å undersøke hvilken vei Wagle evtl. ville ta over til Sverige når han var uten kontakt og å få stoppet ham, og sette S.L. i kontakt med Per Steen som jeg hadde truffet en gang og som hadde ligget i dekning siden begynnelsen av mai måned, og få rede på hvor Ivar Wagle hadde sitt hemmelig rom samt få fatt i Ivar Wagles kone og sønn som befant seg et eller annet sted på landet. Da jeg har kjent brødrene Wagle privat fra ca. 1930, mente han jeg var den eneste som hadde noen forutsetning for å kunne klare dette. Ved hjelp av en av Ivars venner fikk jeg bragt fru Wagles oppholdssted på det rene og fikk henne anbragt i dekning sammen med sønnen. Hun visste så hvor det hemmelige rom var, og etter hvert fikk jeg rede på det resterende også. Da fikk jeg imidlertid beskjed om at det var konstatert av begge brødrene Wagle samt Karlsen var strøket med under bataljen, d.v.s. Ivar Wagle døde på vei til Akers sykehus.
Brødrene Wagles far ble arrestert første natt Gestapo kom. Ivar Wagles kone og sønn ble eksportert ca. 10 dager etter. Eierinnen av huset på Flaskebekk ble arrestert og sent til Tyskland. Etter 14 dagers forløp ble også brødrene Wagles mor arrestert. Da hun hadde gjettet seg til min forbindelse med sønnene og fått riktigheten av sin formodning bekreftet da jeg senere skulle ha rede på hva Gestapo hadde sagt førte gang de var der, fikk jeg ordre om å gå straks hun var arrestert. Ble eksportert 24. juli 1944.
Oslo, 11. januar 1945
Emma Krohg (sign.)
I begynnelsen av mai måned 1943 ble jeg innkalt til møte i Prinsessen (Prinsessealeen 4). Alle tilstedeværende var selvsagt maskert. Jens Chr. Hauge åpnet møtet med å si: «Når jeg har sammenkalt til dette store og derfor farlige møtet, er det fordi vi må forsøke å finne frem til resultater så hurtig som mulig». Sambandstekniske spørsmål inntok en bred plass på dette møtet, og i egenskap av Milorg.s sambadssjef kom jeg derfor til å stille en rekke spørsmål til Knut Haugland (PRIMUS) som nettopp var kommet til Oslo etter å ha deltatt i aksjonen mot tungtvannet på Vemork. Han var den ene av de to UK-karer som var tilstede. Den andre var Tor Stenersen. På mitt spørsmål om Haugland hadde sin signalplan med seg fra fjellet, svarte han bekreftende, og likeledes svarte han bekreftende på mitt spørsmål om han kunne være oss behjelpelig med å få våre stasjoner på luften. Vi hadde hatt vanskeligheter med dette, og resultatet herav ble at jeg avtalte møte med Haugland allerede dagen etter i sambandsledelsens konferanseleilighet i Cort Adelersgt. 12, leil. 301, hos søstrene Solveig og Asbjørg Strand.
Tilstede på dette møtet var også Bjarne Thorstensen (04). Under møtet ble det ordnet med kontakt mellom Primus og Laffen (Iver Wagle) som hadde vanskeligheter med få kontakt til London. Vi var maskerte som alltid ved den slags møter. Igjen viste det seg hvor viktig det var med masker idet jeg straks ville ha kjent Knut Haugland igjen. Han hadde arbeidet ved min bedrift. Haugland på sin side var fullt klar over min identitet. Han hadde gjenkjent meg for det første på stemmen og på hele min skikkelse for øvrig. Ca. 1 år senere, etter at Tor Stenersen var blitt drept under fluktforsøket fra Akershus, fikk jeg greie på at både Knut Haugland og Tor Stenersen hadde kjent meg igjen, og at de etter møtet hadde snakket om dette og mente at jeg var Milorg.s sjef. Allerede på dette møtet ble Haugland klar over at dette var en feiltakelse, men Tor Stenersen svevet i denne villfarelse helt til sin dødsdag.
Haugland ble med Laffen på stasjonen og tok kontakt med London på sin signalplan. London kjente Hauglands nøkkelrytme og var derfor straks klar over at Laffen var i orden. Laffens forbindelse med London var etter dette upåklagelig
Dette var oppmuntrende, og vi anmodet derfor London om tillatelse til å beholde Primus inntil videre. Dette ble godtatt, og Haugland (Primus) ble deretter sendt til Kongsberg hvor han fikk stasjonen "Birkelunden" på luften. Derfra reiste
han til Notodden hvor han fikk stasjonen "Sneuglen" på luften. I D15 hadde de også vanskeligheter med London-forbindelsen og Haugland tok en snartur til Tønsberg og fikk også denne stasjonen («Chaffinch») på luften.
I løpet av sommeren 1943 fikk Haugland tillatelse til å reise til Hardangervidda hvor han hentet det sendersettet som han hadde benyttet i forbindelse med tungtvannsaksjonen. Han fortalte at han hadde funnet det i en vanndam etter snesmeltingen, og vi forsøkte nu å få liv i det, men uten hell. Vi arbeidet med dette settet på laboratoriet hos Salve Staubo A/S i flere dager, men ble nødt til å gi det opp. Vi plukket da ut viktige reservedeler, og resten av settet ble deretter kastet ut i Akerselven ved Treschows bro. Det settet han hentet på Kongsberg, lå lagret i en vedstabel. Dette var også en del vannskadet, men ikke verre enn at vi klarte å få liv i det. Dette var av overordentlig stor viktighet da sendere var den største mangelvare i de dage. Så vidt jeg erindrer, reiste Haugland til London over Sverige ved første måneperiode i august måned 1943. Like før reisen til Sverige, hadde vi et maskemøte med Hauge, og Haugland fikk da overlatt en lang liste over deler som han skulle forsøke å skaffe til veie og som var av stor viktighet for produksjonen av senderen OLGA som ble laget her hjemme. Detaljer om denne fabrikasjon og de vanskeligheter vi hadde, er gjenstand for et spesielt kapittel i denne beretning.
Knut Haugland kom tilbake fra England den 18. november 1943. De dramatiske begivenheter i forbindelse med dette er beskrevet i Lingeboken, s. 358. Det er derfor ikke nødvendig å komme inn på dette her.
Haugland rapporterte til sentralledelsen i Oslo i desember 1945. Det viste seg dessverre at det ikke hadde lykkes ham å få tak i noen av de delene som jeg hadde gitt ham en liste over et par dager før han reiste til London over Sverige, i august 1943. Dette var en bitter skuffelse idet arbeidet med byggingen av OLGA kunne ha vært gjennomført på et par uker hvis vi bare hadde fått de delene som var bestilt. I sin bok, Rapport fra nr. 24, forteller Gunnar Sønsteby at Haugland hadde med seg et uttall små sprengladninger til ødeleggelse av fiendens trådsamband. Disse sprengladningene hadde vi i virkeligheten ikke bruk for i sambandet da våre planer gikk ut på at sprengninger av trådsambandet skulle innskrenkes til et minimum. Det var jo av den største betydning at telefon og telegraf var i brukbar stand etter frigjøringen. Våre planer gikk ut på at vi skulle gjøre telefonsamtaler umulige for fienden ved å fjerne viktige deler fra sentralene. Samtidig sørget vi for tiltak som gikk ut på å få istand et effektivt trådsamband for våre egne styrker. Men dette hadde Knut Haugland ikke blitt underrettet om før han reiste til London. Men man kan gå ut fra at sprengladningene allikevel kom meget godt med til andre formål.
Haugland opprettet nu radiostasjon på loftet på Kvinneklinikken og arbeidet for sentralledelsen inntil den 31. mars 1944 da Kvinneklinikken ble omringet av tyskere, og flere tyskere kom inn på loftet hvor Haugland arbeidet før han oppdaget dem.
Under dramatiske omstendigheter skjøt Haugland seg fri og slapp unna. Dette er be