[Skipslister, forlis og sjøskader]

 

En ærverdig dames død

En kasse dynamitt, fått av en tysk skytebas under siste krig, var det som gav nådestøtet til en av de seigeste kysttravere, som har seilt langs den norske kyst. «Haabet», ja navnet bar den stolte galeasen med verdighet, og håp gav hun sine redere i full monn. Nær 150 år gammel tok den gamle damen farvel med verden, på denne uverdige måte.

Av Øivind Johansen

Jakten på «Haabet»

Da vi i Norsk Forlishistorisk Forening, første gangen fikk høre om galeasen HAABET, ble vår interesse straks vakt. Var det en sannhetsgehalt i de vage opplysningene vi hadde tilegnet oss, eller var det nok en historie som var blitt «pyntet» på opp gjennom generasjonene. Opplysningene vi satt inne med var meget divergerende og fortalte på den ene siden at «Haabet» var sunket i Tingsakerfjorden og på den andre siden at hun var sprengt istykker utenfor Søren Corneliussens brygge.

Etterhvert ble det klart at «Haabet» ikke bare hadde eksistert, men at hun faktisk var av meget stor historisk interesse, for de som liker slikt.

De brave ungdomsår

«Haabet» ble bygget som jakt og var på 47 bruttotonn. Byggestedet var i Ny Hellesund og hun ble sjøsatt som en av de første skutene i det nye århundredet som banket på døren, vi skriver 1800. Senere skulle hun bli bygget om til galeas.

«Haabets» første reder var Listerlendingen Theis Lundegaard, en av våre første riksdagsmenn. Og den første av en lang rekke skippere het Hans Christensen som kom fra Brekkestø.

Theis Lundegaard, var en meget fargerik Eidsvollsmann. Han kom fra Lyngdal og var født i det herrens år 1774. Han var en av de tre representantene fra Lister Amt, som deltok på riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Theis var en velstående herre og kunne reise til Christiania på eget fartøy. Hva fartøyet het, - «Haabet», selvfølgelig! Med på turen var også de to andre representantene for Lister Amt, Jens Erichstrup og Gabriel Jochumsen. Det var slett ikke noen hvilkensomhelst skute de ankom hovedstaden med, hun ble i 1810 betegnet som en skarpseiler etter at hun hadde unnagjort turen Kristiansand - Stavanger på kun et døgn og da hadde hun endog inne en last med ved.

Et forlis på dine gamle dager stoppet henne ikke

Natten mellom 2. og 3. Oktober i 1892 gikk det riktig galt for «Haabet». Etter at de hadde latt ankrene falle for natten rett i nærheten av Homborsund, oppstod det en forrykende østlig storm. I det fryktelige vindpresset svingte fartøyet rundt og la breisiden mot land «paa et sted hvor ingen livredning vilde være». Mannskapet gikk i båtene og reddet seg, men skuta så ut til å være redningsløst fortapt. Dagen etter gikk bukserdamper «Nidaros» av Grimstad ut til strandingsstedet for å prøve å få havaristen av, men dette lykkedes ikke i første omgang. Det skulle gå flere dager med lossing av lasten før de fikk galeasen flott. I denne operasjonen kappet de også begge mastene for å lette skipet. «Haabet» som så mange ganger før hadde seilt stolt inn mot Grimstad ble nå vingeskutt slept etter «Nidaros» inn samme leden. Vraket ble "dumpet" i Saulebukta. Men etter en stund fattet verftseier Bang interesse for «Haabet», da det var så godt tømmer i den. Verftseieren gjorde nok god forretning her, han betalte skuta med 15 kroner, forlenget skroget og satte henne atter i sjødyktig stand.

Nye eiere

I 1899 fikk den da nesten et hundrede år gamle skute ny hjemhavn, denne gangen på Åkerøy og Reder og fører var Ole A.Sivertsen.

Ludvig Lorentzen også fra Åkerøy overtok skuta i 1917 og Ludvig seilte med «Haabet» i mange år og hun seilte visstnok meget godt.

Vi sakser en artikkel fra Lillesandsposten i 1919 som meget betegnende kan fortelle:
"...Et ærværdig gammelt skrog har i denne uke ligget ved jernbanekaien. Det er galeas «Haabet» av Aakerøy. den tilhørte for 100 aar siden Listerlændingen Teis Lundegaard, og det var med den han gjorde sin første tur østover til riksforsamlingen. Naar den stamper mot nase sjøen maa jeg føle taalmodighets trøst i den omstændighet at jeg jo staar paa en historisk skute siger den nuværende eier. kapt. Lorentzen. Og han føier til: ho er styg, men ho er sterk som manden sa om kjærringa si. Der er ellers ikke meget igjen av det gamle tømmer. For skuta blev helt ombygget for 28 aar siden ved Bangs verv i Grimstad
Imorges seilte det alderstegne skrog vestover med god vind og god fart. Det har inde 60 favner birkeved til provianteringsrådet i Sandnes..."

Gammel skarpseiler

Ja, det alderstegne skrog skulle gjøre god fart med god vind enda i mange mange år. I 1921 bemerket hun seg igjen som skarpseiler. Denne gangen gjorde den gamle dame unna turen Moss- Åkerøy på kun 15 timer. Samme året er det opplyst at hun lastet 60 mål ved for Sam. Kvaneids regning. Dette ble fraktet til Stavanger.

«Haabet» ble allerede da regnet som Norges kanskje eldste fartøy, hun var da meget over 120 år gammel men nå røynte det på med kreftene til den trofaste sliteren.

«Haabet» hadde over 120 års aktiv tjeneste for sine mange redere og seilte i alle disse årene for det meste på Skottland med trelast. Hjem igjen bar hun kull i sin romslige buk.

Den trofaste dames endelikt

Neste gang vi hører om «Haabet» er i 1930. Da har den gamle skipper Søren Corneliussen i Lillesand kjøpt den alderstegne dame og fått henne buksert til Lillesand. Dette er sønnen til den Søren Corneliussen, som stod som «Haabets» reder i 1885. Hun var nå flikket både her og der, men holdt seg dog allikevel flytende. Søren Corneliussen var 80 år gammel da han egenhendig forsynte galeasen med nye stenger. Men alt dette var til ingen nytte, drømmen om å komme ut å seile med «Haabet», gikk ikke i oppfyllelse. «Haabet» var pil råtten og trakk vann fortere enn de kunne lense.

Midt i 1930 årene ble den synkeferdige «Haabet» solgt for 50 kroner til Kvivigbrødrene i Bergstø. Da de sammen med Corneliussen, skulle pumpe fartøyet, ytret den gamle herren " Nå må vi stoppe, ellers suger vi drevet ud av nadene". Kvivigbrødrene boret da huller i bunnen på skuta og den sank. Den en gang så stolte skute, ble så fylt med stein og ble brukt som landgangsbrygge i Bergstø. Og der burde vel historien om den trofaste gamle sluppen som hadde trosset så mang en storm i Skagerrak og Nordsjøen endt. Men ved hjelp av en kasse dynamitt og en Tysk skytebas forlot den ærverdige gamle dame, definitivt denne verden med et øredøvende brak, i en alder av nesten halvannet hundrede år.

Er det noe igjen av «Haabet»?

Etter mange timer og enda flere telefonsamtaler, begynte vi endelig å se et mønster i «Haabets» livsløp og hennes endelikt. På vår vei hadde vi støtt på ikke mindre enn to andre vrak av omtrent «Haabets» størrelse. Det ene viste seg å være en skøyte som opprinnelig hadde gått som ferge i Risørtraktene. Før hun fant sin siste hvile i Bergstøbukta hadde hun vært eiet av Lillesandsmannen Kåre Lande. Det andre vraket vi dumpet borti var restene etter en skøyte, som ligger i Krågeviga. Denne skøyta bodde en av vårt reisende folk, Harry Bredesen, ombord i helt til hun kantret og sank der hun lå.

Restene etter den engang så stolte skute, som bragte sine redere så mye velstand er i dag et sørgelig syn der de stikker frem under steinfyllingen, som utgjør fundamentet i Kvivigs brygge.

De engang så kraftige spantene, som motsto så mang en storm er i dag pil råtne og huden som engang skinte blankt imot forbipasserende skip, smuldrer opp mellom hendene. De gamle trenaglene og de noe nyere jernboltene har forlengst mistet sin spenst og styrke. Men dypt innunder steinene som dekker bunnkonstruksjonen er det fortsatt krefter igjen. Her har ikke pælemarken fått herje fritt og med fordums styrke står fremdeles «Haabets» kraftige spanter og hud imot presset fra de mange tonn stein, som brer seg tungt over den gamle dame som en gravhaug.

Vedlikeholdes av Hans Petter Madsen [Sende kommentarer]  

© Norsk Forlishistorisk Forening