Norsk Forlishistorisk Forening  

Resymé om SAMSON

Tilbake til: [SAMSONs hjemmeside]  

Defensjonsskipet SAMSON

Av Hans Petter Madsen [Sende kommentarer]

Rekonstruert bilde etter konstruksjons tegningene

Kjøpmann, reder, og konsul

Daniel Isaachsen het han, rederen som fikk bygget SAMSON. Han ble født i Kristiansand i 1744, som sønn av Isaac Danielsen Smed, og døde i 1813. Daniel Isaachsen brukte også til tider slektens gamle navn, Willoch, som mellomnavn. Dagens Willoch-slekt er direkte avstammet fra Daniel Isaachsen.

Han holdt til i Kristiansand, var Batavisk konsul og drev et stort handelshus. I tillegg hadde han flere skip i fart på de dansk-norske vestindiske øyer. Mot slutten av 1700 tallet ble handelen stadig mer lukrativ, og det ble behov for flere og større skip. Han søkte Commercecollegiet om lov til å bygge et såkalt "defensjonsskip", for fart på de vestindiske øyer.

 

SAMSON blir til

Søknaden ble innvilget mot at han bygde skipet i henhold til tegninger utarbeidet av Commandeurcapitain Henrik Von Gerner (1742-87) ved orlogsverftet i København. Gerner var en av datidens fremste skipskonstruktører. I 1772 ble han av den dansk-norske flåte utnevnt til fabrikkmester på Holmen verft i København. Her konstruerte han en lang rekke av datidens fremste orlogs- og defensjonsskip.

Konstruksjonstegningene til SAMSON ble oversendt Daniel Isaachsen datert 10 mars og 5 juli 1780. Allerede 23 nov. samme år gled skipet av beddingen. Bygget, "av de beste materialer, og så sterkt som noget skib i Norge". Drektig etter målebrev 95½ commercelæster, og bestykket med 12 stk. 6 punds kanoner. Skipsbyggmester Thomas Natvig og mestersvennen Andreas Aanonsen bekreftet "saa sandt hjelpe dem Gud og hans hellige ord" at briggskipet SAMSON var bygget i henhold til de nevnte tegninger.

Coffardi capitain Randulff

Som kaptein hadde Isaachsen ansatt sin svoger Niels Brønlund Randulff, som skulle ta SAMSON ut på sin jomfrutur til Madeira, St.Thomas, St.Jan og St.Croix.

Randulff var født i 1733 som sønn av proprietær og konstituert fogd i Lofoten og Vesterålen, Herman Pedersen Randulff, og døde i Calmar i Sverige i 1797. Han kom til Kristiansand og giftet seg med Hartvine Christensen, søster til Isaachsens kone, og datter av rådmannen i byen. Randulff kom hurtig inn i de finere kretser i byen, og ble tidlig ansatt av sin svoger som kaptein på hans fremste skuter. Det var derfor ikke noe nytt for Randulff da han la ut fra Kristiansand med en flott skute og med kurs for de vestindiske øyer.

I fast fart på Vestindia

Årene gikk med vekslende hell i farten på Vestindia. Den 6 juni 1785 legger han igjen ut med kurs for St.Croix. Lasten bestod av 20000 mursten, furubord, forhudningsbord, bjerkeved, samt jordhakker, tømmermannsøkser, skipsnaver og hammere til negerslavene på øyene. Den 17 august ankommer han St.Croix. Det er midt i den verste orkantiden, og den 25 august blåser det opp til en av historiens kraftigste orkaner. SAMSON og alle de andre skipene på havnen blir feid langt opp på land, med store skader. På grunn av reparasjoner og mangel på returlast blir SAMSON liggende på St.Croix helt til 1 august 1786, da han setter kurs for Danmark. Han ankommer København den 25 oktober 1786. Etter å ha ligget noen tid for lossing og lasting i København, letter Randulff anker den 3 desember med kurs for hjembyen Kristiansand. I lasterommet ligger det en del sirupstønner, the, tjære, såpe, spillekort, smør, pokkenholt og diverse andre varer, samt en stor mengde med "Drikkendes vahre" (rom). I tillegg til en besetning på 12 mann hadde han også med seg to "fruentimmer" som passasjerer.

Det fatale møte med Homborsunds skjærgård.

Ved middagstid den 11 des. 1786 får de norskekysten i sikte for første gang. Det er sterk vid og grov sjø. De setter flagg etter los, men uten hell. Utover dagen tiltar uværet i styrke, og kl 1900 får de i mørket skimte brenninger i le. De prøver å gå over stag, men dette nytter ikke, og de er med ett midt inne blant brenningene. SAMSON kastes med voldsom kraft inn på grunnene. Skipet støter hardt på og krenger sterkt over til siden, mens sjøene velter inn over skipet. I fortvilelsen fyrer de av et kanonskudd etter hjelp, men smellet fra den kraftige 3 punds kanonen drukner i lyden fra brenninger og vind. Hardt skadet blir SAMSON kastet av skjæret igjen, men har nå mistet all styrefart. De dreies rundt av sjøen og blir slengt inn mot noen grunner rett ved en holme. Nådeløst herjer naturkreftene med skipet. Her hjelper det lite at skipet er blant de sterkest i Norge eller at det bærer navnet SAMSON.

Solid skipstømmer av eik blir splintret i et inferno av lyd og sjøsprøyt, mens Randulff skriker ut ordre om å kappe stormasten "for at lette Skibet noget samt og i Tanke derved at redde livet, siden alt haab om Frelse næsten var dem forgaaet da ingen anden Redning var for øyne" De hugger straks av vant og stag til stormasten, og kommer seg såvidt unna i det den går over bord. Skipet løsner liksom litt nå, og blir stadig slått nærmere land. Alle ser fortvilet etter en redning, mens de kravler rundt på det skrånende dekket på leting etter noe solid å holde seg fast i. Noen roper om hjelp, mens andre påkaller Vårherre i fortvilelsen.

Med ett kastes de av en diger bølge inn mot land slik at Blinderaaen akkurat når inn til fjellveggen. Alle kravler for livet bort mot baugsprydet for åprøve å nå blinderåen, og frelsen, før det er for sent. En etter en klarer de med stor fare for livet å berge seg i land, "undtagen Kocken som formedelst at Fartøyet Sank, maatte flygte op i Fore merset hvor han blev siddende". Han blir reddet dagen etter, sterkt medtatt, men i live.

Sjøforklaring

Onsdagen den 13 desember 1786 blir det avholdt "Extra Søe og Giæsterett" i Anders Madsens hus på Homborøen ved Homborsund. Kapteinen forklarer hendelsesforløpet som bekreftes av mannskapet "Under saligheds ed og med oprakte fingre". Hvor de legger særlig stor vekt på at det ikke skyltes noen feil fra mannskapet eller skipperens side, "men allene at være apisteret ved overhaands Storm, Søe, Strøm og Wejr, som ingen Mennesklig Magt efter deres iværende Forfatning har kunnet forekomme".

"Derpaa fremstoed igien Capitain Niels Randulff som anholdt Alminnelig og Kraftigste Protest mod Storm, Hav, Strøm og Wejr for all den ulyckelige Hændelse og skade han derved paa Skib, Inventarium og Ladning er tilføjet. reserverede sig og Skibets Mandskab, samt Rehder, Befragtere og alle andre Vedkommende fuldkommen og skadesløs Erstatning hos Asseurendeusen eller hvor anden saadant til ansvar Kunne Vedkomme ; Saaledes begiærede han sig dette passerede som en lovlig Søe Forklaring og Protest Forretning beskreven med dette som af Retten blev bevilget."

Bergningsarbeidene organiseres.

I dagene som følger arbeider mannskapet og kapteinen, sammen med bergningsmannskaper fra Homborsund, med å redde alle de ting sjøen etter hvert river løs fra vraket. Av selve fartøyet er det nesten ingenting som lar seg berge i land, men noe av lasten klarer de omsider å få berget. Den 3 januar 1787 blir det avholdt offentlig auksjon over vraket med all last og inventar, slik det lå nedsunket på bunnen. Reder og kaptein hadde framsatt en pris på 500 riksdaler som viste seg å være altfor høy. Etter en stund ble denne redusert til 250 riksdaler, men de fikk likevel ikke solgt vraket. Innbyggerne i Homborsund mente at sjansen for å få berget noe særlig av verdi var så små at det ikke ville kunne bli noen forretning i dette.

Etter et par uker forlater kapteinen og mannskapet bygda, mens bergningsmannskapene som ledes av bergningsformann Nicolai Holst fortsetter med like intens styrke. Først i november måned neste år anser de seg for ferdige med bergningen. Tilsammen har de nå fått berget 29 tjæretønner, 30 tønner og et anker sirup. 13½ anker, 1 foustagie og 1 oxehoved drikkendes vahre. 3 halvtønder smør, 1 dunk olje, 1 kasse med en fruentimmerhatt, en kasse med the, 1 koffert tilhørende hr.Nyrop, noen stumper linnet, 3 planker utenriks tre, samt noen fjerdinger med grønnsåpe. Det meste av varene blir solgt på auksjon, men dette innbringer kun småpenger i forhold til tapet av skipet.

Tilbake til vår tid

Årene gikk, mens SAMSON's forlis og hvilested sakte men sikkert glemmes.

I 1972 fant vi for første gang skipet omtalt i en lokalhistoriebok for distriktet. Her var det i noen korte setninger nevnt at det skulle ha forlist et fartøy ved navn SAMSON utenfor Homborsund. Skipet skulle ha vært lastet med stykkgods. Vi satte igang en grundig etterforskning for å finne så mange dokumenter som mulig om fartøyet og forliset. Etter hvert som årene gikk vokste antallet dokumenter. Ut i fra dette gikk det an å danne seg et klart bilde av hva som hadde hendt den skjebnesvangre desemberkvelden i 1786. Den eksakte posisjonen var ikke beskrevet noe sted, og det var derfor nødvendig med grundige forarbeider og studier av vind og strømretninger før vi kunne fastslå hvor vi mente vraket burde ligge.

Det første dykket

Nesten 200 år etter SAMSON's fatale forlis, nærmere bestemt den 12 august 1984, skinte sola over sørlandsidyllen Homborsund. Havet lå speilblankt også ute på båene utenfor Homborøya. Vi gjorde oss klare til å foreta det første dykket på det stedet vi mente var mest sannsynlig at vraket burde ligge. Etter bare ca. 5 minutter under vann fant vi de første restene av skipet. I løpet av dykket fikk vi bekreftet at sjøen og pælemarken hadde herjet stygt med vraket i de 200 år det hadde ligget på bunnen, men det var ingen tvil, det var SAMSON vi hadde funnet. Alle detaljer og gjenstander tydet på dette.

Samarbeid med Norsk Maritimt Museum

Funnet ble straks meldt til Norsk Maritimt Museum. Etter en tid foretok også museet et registreringsdykk på vraket for å kartlegge utstrekning og funnkonsentrasjoner. På grunn av vårt nære og lange samarbeid med museet ble det gitt tillatelse til videre undersøkelser av vraket. I tiden etter ble det foretatt noen få dykk på vraket. De funn som ble gjort var slik vi hadde ventet oss, bortsett fra at det begynte å dukke opp en del sølvmynter. Dette var ikke akkurat "hverdagskost".

Alle dykkeres drøm går i oppfyllelse.

Den 18 juli 1988 var igjen en slik sjelden fin og stille dag. Da vi lot oss gli ned i dypet, på et nærmest rutinemessig dykk på vraket, hadde vi for så vidt ventet å finne noen mynter. Dykket forløp som normalt, og mot slutten av dykket hadde vi funnet ca 10 sølvmynter. Vi var i ferd med å avslutte dykket da vi fikk litt av et sjokk. Det å få hele synsfeltet i dykkermaska dekket med sølvmynter gir en helt spesiell effekt!! Foran oss lå det tusenvis av sølvmynter. Vi grep noen sort-oksyderte sølvmynter og gned forsiktig med hanskene på et par av dem. Det sorte belegget løsnet gradvis, og frem dukket forlengst hensovne monarkers monogrammer."2 skilling, 12 skilling, 8 skilling, 24 skilling", her fantes det en masse forskjellige spennende mynter. Flere av dem bar kongsbergs merke. Endelig tenkte vi --- endelig var det vår tur !

Myntene ble hevet de påfølgende dagene, etter at det var blitt innhentet tillatelse fra Norsk Maritimt Museum.

Den 5 mai 1989 mottok dykkerne sin del av funnet. Fordelingen ble 20% til staten og 80% til dykkerne.

Gå til toppen av siden


Copyright ©  Norsk Forlishistorisk Forening
Vedlikeholdesav [Hans Petter Madsen]